Stikkordarkiv: arbeidsrett

Domstoler og teknologi på kollisjonskurs?

av Tommy Tranvik

Bruken av elektroniske kontroll- og overvåkningstiltak i arbeidslivet er et tema som har fått økt oppmerksomhet i det siste. Spesielt den såkalte GPS-saken, hvor en ansatt i renovasjonsbedriften Avfallsservice AS ble avskjediget på bakgrunn av opplysninger registrert i bedriftens flåtestyringssystem, har skapt overskrifter i media. Saken fremstår som et eksempel på at domstolene ikke alltid gjør grundige vurderinger av den teknologien som anvendes til kontroll og overvåkning.

Utgangspunktet var at selskapet Avfallsservice AS i Nord-Troms anskaffet et GPS-basert flåtestyringssystem for å rasjonalisere driften av selskapets renovasjonsbiler. Men systemet ble også anvendt til å sjekke flere av de ansattes timelister opp mot opplysninger om faktisk kjøring registrert i flåtestyringssystemet. Dette førte til at en av de ansatte ble avskjediget fordi systemets GPS-logg viste at han hadde registrert for mange overtidstimer.

Selv om både Datatilsynet og Personvernnemnda har konkludert med at dette var ulovlig behandling av GPS-opplysningene – selskapet manglet hjemmel for å bruke GPS-loggen til å kontrollere de ansattes tidsbruk – tillot likevel Hålogaland lagmannsrett og Høyesterett at loggen ble fremlagt som bevis i saken. Argumentasjonen til Hålogaland lagmannsrett er i denne sammenheng særlig interessant.

Lagmannsrettens begrunnelse for å tillate fremleggelse av GPS-loggen var at sammenstilling av opplysningene fra loggen med de ansattes timelister var å betrakte som et tradisjonelt kontrolltiltak, dvs. på linje med veske-, adgangs- eller produktkontroll. Dette var derfor, ifølge lagmannsretten, ikke et tiltak som medførte et ”ikke ubetydelig inngrep” i de ansattes personvern, slik tilfelle er ved bruk av kameraovervåkning eller lydopptak. I den offentlige debatten som fulgte er det trukket frem forskjellige momenter som er problematiske med lagmannsrettens argumentasjon. Her vil jeg legge vekt på et moment som ikke har vært drøftet i særlig grad: graden av likhet mellom flåtestyring og kameraovervåkning.

GPS-loggene i flåtestyringssystemer innebærer kontinuerlig registrering av hvor førerne av ulike biler til enhver tid befinner seg, hvor de er på vei og hvor fort de kjører. Arbeidsgiver kan få tilgang til opplysningene i sanntid og de oppdateres med svært korte intervaller, for eksempel hvert 4. sekund. Systemene kan også vise hvor biler og ansatte har stoppet, når de stoppet og når de kjørte videre. I tillegg er det vanlig at opplysningene kan vises i et grafisk kart (av typen Google Maps) eller et fotokart (av typen Google Earth) på arbeidsgivers datamaskin. Dermed kan arbeidsgiver hente opp bilder som blant annet viser nøyaktig hvor biler og ansatte har kjørt eller stoppet på ulike tidspunkt.

Spørsmålet som man kan stille seg er om denne formen for visualisering av GPS-opplysninger fører til at flåtestyring har mer til felles med kameraovervåkning enn med tradisjonelle kontrolltiltak, for eksempel veske- eller adgangskontroll? På den ene siden vil kameraovervåkning innebære at det registreres flere og mer detaljerte opplysninger om de ansatte enn hva som er tilfelle ved bruk av flåtestyring. På den annen side er kameraovervåkning ofte knyttet til bestemte områder, mens flåtestyringssystemer kan følge de ansatte overalt så lenge de befinner seg i eller i nærheten av bilen. Det kan derfor hevdes kameraovervåkning vanligvis innebærer innsamling av mange opplysninger innenfor et avgrenset geografisk område, mens flåtestyring innebærer innsamling av langt færre opplysninger innenfor et ubegrenset område.

Men når GPS-opplysningene visualiseres på detaljerte grafiske kart eller på enda mer detaljerte fotokart, får de en annen valør enn når de presenteres som lister over hvem som har kjørt hvor og på hvilke tidspunkt. Jeg vil hevde at denne visualiseringen fører til at forskjellen mellom kameraovervåkning og flåtestyring blir mer flytende og uklar enn hva Hålogaland lagmannsrett synes å mene. Dette fordi visualiseringen fører til at GPS-opplysningene fremstilles som øyeblikksbilder av de ansattes bevegelser snarere enn som tørre fakta på en dataskjerm. Uansett virker det riktig å si at flåtestyringssystemer er langt mer forskjellig fra såkalte tradisjonelle kontrolltiltak enn hva lagmannsretten argumenterer for.

Hålogaland lagmannsrett vurderte aldri graden av likhet (eller forskjell) mellom flåtestyringssystemer og kameraovervåkning. Spørsmålet jeg sitter igjen med er derfor om bedømmelsen av personverninngrepet ville blitt annerledes hvis lagmannsretten hadde gjort en grundigere vurdering av den teknologien som var kjernen i saken?