To mistenkelige personer (Rt. 1952 s. 1217)

Om dommen

Litt over 50 år etter at Aarsdommen (Rt. 1896 s. 530) ble avsagt, kom en høyesterettsdom som med all tydelighet slo fast at norsk rett inneholder et ulovfestet personvern, nemlig dommen om “To mistenkelige personer” (jf Rt. 1952 s. 1217). Dommen gjaldt planer for offentlig fremvisning av en film av Tancred Ibsen som var basert på romanen To mistenkelige personer fra 1933 av Gunnar Larsen. Filmen bygger løselig på en dramatisk kriminalsak fra 1926 som involverte drap på to lensmenn, deretter en lang, febrilsk og mye omtalt jakt på de to antatte forbryterne. Den ene av disse begikk selvmord idet han skulle fanges, den andre ble til slutt tatt og fengslet. Da filmen skulle fremvises, var sistnevnte ferdig med soning, han hadde i tillegg skiftet navn, giftet seg og fått barn. Han var med andre ord godt i gang med å begynne et nytt liv beskyttet av “glemselens slør”. Ut fra frykt for at fortiden hans skulle røpes og dermed ødelegge hans forsøk på å leve et nytt og lovlydig liv, krevde han forbud mot fremvisningen av filmen. Dette til tross for at karakteren i filmen som løselig kunne knyttes til mannen, blir fremstilt i et forholdsvis sympatisk lys.

Med støtte bl.a i utenlandske rettskilder konstaterte en enstemmig Høyesterett at det finnes et “alminnelig rettsvern for personligheten” i norsk rett, og at dette vernet i utgangspunktet ga mannen rett til å motsette seg fremvisningen av filmen. Retten var ellers tilbakeholden når det gjaldt vernets rekkevidde. Førstvoterende mente at vernet likevel går videre enn angitt i lovbestemmelser om vern av privatliv, og viste i den forbindelse bl a til straffelovens §§ 246, 247 og 390. Like viktig er førstvoterendes klare uttalelse om at “[f]or å avgjøre om det inngrep i personlighetens rettsvern som denne sak gjelder, kan betegnes som rettsstridig, må det foretas en interesseavveining” (s. 1220). Etter en slik avveining fant Høyesterett under dissens (4–1) at mannens interesser i dette tilfellet veide tyngre enn filmselskapets. En fremvisning av filmen ville, ifølge førstvoterende, være “ubillig og virke støtende på den alminnelige rettsfølelse” (s 1222).

Selv om den interesseavveining retten gjorde, var forholdsvis grundig, synes rettens flertall å ha tillagt interessen i ytringsfrihet for liten vekt – i hvert fall ut ifra dagens rettstilstand. Det er vanskelig å forestille seg at Høyesterett i dag ville kommet til samme resultat som rettens flertall. Som Birger Stuevold Lassen påpeker i Tfr 1987 s. 937-54: “[f]lertallets vurderinger i dommen om To mistenkelige personer hører hjemme i en annen virkelighet enn dagens, de bygger på en forgangen tids rettsfølelse” (s. 954). Til tross for dette er det sjelden blitt reist tvil om dommens prinsipielle utgangspunkt om eksistensen av et ulovfestet personvern. Og dommen er blitt stående som dette vernets “stødige far”.

Selve dommen

Dommer Qvigstad: I denne sak avsa Oslo byrett med tre rettskyndige dommere den 27. oktober 1950 dom med slik domsslutning:

«Norsk Film A/S kjennes uberettiget til å vise frem filmen « To mistenkelige personer ». Partene bærer hver sine omkostninger.»

Dommen er avsagt under dissens, idet en av dommerne stemte for frifinnelse av Norsk Film A/S.

Med samtykke av Høyesteretts Kjæremålsutvalg har Norsk Film A/S påanket dommen direkte til Høyesterett. Den ankende part gjør gjeldende:

Byrettens vurdering av de momenter som har vært avgjørende for om det omtvistede forhold kan ansees som utilbørlig, er feilaktig. Byretten har vurdert hensynet til motparten og hans familie galt. Særlig gjelder dette når det er antatt at fremstillingen av filmen kunne få avgjørende følger for motpartens sjelsliv og at den for ham ville øke faren for tilbakefall til forbryterlivet. Videre har byretten tatt feil når den har antatt at ankemotparten nå er sjelelig svekket, suggestibel og nærtagende. Det er også uriktig at dette forhold er tillagt vekt ved avgjørelsen.

Byretten har ikke lagt tilstrekkelig vekt på hensynet til den ankende parts interesser og den interesse samfunnet har i at vitenskap, litteratur, teater, presse, kringkasting og film får anledning til å benytte faktiske tildragelser av den her omhandlede art som stoff for vitenskapelig, litterær og kunstnerisk behandling og bearbeidelse. Byretten har tatt feil når den antar at den omtvistede film gjør bruk av levende modell for så vidt ankemotparten angår.

Byretten har lagt til grunn en feilaktig forståelse av de gjeldende regler om personlighetens rettsvern og særlig når det gjelder utstrekningen av dette rettsvern. Det kan ikke i medhold av disse regler forbys å fremvise filmen, og særlig når byretten har funnet bevist at « lensmannsmordet » i 1926 må betraktes som en historisk begivenhet hvor ankemotpartens deltagelse etter den publisitet saken vakte, ikke kan ansees som noe « personlig forhold »; videre når byretten har funnet bevist at filmen er henlagt til våre dager, ikke gis ut for å være noen beretning om lensmannsmordet, ikke inneholder noen ærekrenkelse eller ærekrenkende omtale av ankemotparten og at den ankende part har hatt aktverdige grunner for innspillingen av filmen.

For øvrig gjør den ankende part gjeldende de samme anførsler som i byretten. Den ankende part, Norsk Film A/S, har nedlagt påstand om å bli frifunnet for kravet om at fremvisningen av filmen « To mistenkelige personer » skal forbys, men har ikke påstått seg tilkjent saksomkostninger.

Ankemotparten, som har fått fri sakførsel så vel for byretten som for Høyesterett, gjør gjeldende de samme anførsler som for byretten, dog med følgende tilføyelser:

Filmen vil ikke bare bli oppfattet som en film om lensmannsmordet og lensmannsmordernes flukt, men er også ment å være en film om disse begivenheter.

Når byretten har vært oppmerksom på at produksjonssjefen på forhånd fikk kjennskap til at ankemotparten var i live og på de vel begrunnede protester som fremkom på et meget tidlig tidspunkt mens det ennå bare var investert en brøkdel av hva filmen senere kostet, så er det en feil at byretten har godtatt at filmselskapet har hatt aktverdige grunner for innspilling og fremstilling av filmen.

Det er videre en feil når byrettens flertall har funnet at filmens « Gustav » ikke er fremstillet på en for ankemotparten ufordelaktig måte.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

  1. Byrettens dom stadfestes.
  2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger hos Norsk Film A/S for begge retter som om saken ikke var benefisert.
  3. Den for Høyesterett oppnevnte sakførers salær fastsettes av retten.

Saksforholdet fremgår av byrettens dom.

For Høyesterett er fremlagt en del nye dokumenter, hvorav jeg nevner betenkninger avgitt av professor dr. jur. Johs. Andenæs, professor dr. jur. Thorben Lund, København, høiesteretssagfører dr. jur. Hartvig Jacobsen, København, uttalelser av professor dr. jur. Jon Skeie og høyesterettsdommer Einar Hanssen, videre utredninger om fremmed rett samt en uttalelse av Arnulf Øverland. De vitner som ble ført ved byretten, er avhørt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett.

Høyesterett har overvært en oppførelse av filmen « To mistenkelige personer ».

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse som er gitt av rettens flertall.

Jeg er således enig i den beskrivelse byretten gir av filmens innhold og dette innholds nære tilknytning til det faktiske hendelsesforløp ved lensmannsmordet i 1926 og gjerningsmennenes etterfølgende flukt og pågripelse. Jeg kan videre tiltre den slutning byretten trekker av dette når den uttaler: « Til tross for at meningen eller hensikten med filmen ikke er å gi noen skildring av lensmannsmordet eller den jakt etter forbryterne som den gang pågikk, har filmen så mange likhetspunkter med hendelsene omkring lensmannsmordet i 1926 at det ikke kan være noen tvil om at filmen både etter sitt innhold og på grunn av de kommentarer som alt er fremkommet i avisenes forhåndsomtale av filmen og som man må vente i forbindelse med filmkritikken, vil bli oppfattet av publikum som en film om lensmannsmordernes flukt, og at den således må sies å gjøre bruk av « levende modell ».

Selv om hensikten med filmen etter den ankende parts anførsel ikke har vært å skildre lensmannsmordet og flukten, finner jeg det ikke tvilsomt at dette er blitt resultatet og at filmens fremvisning vil vekke særlig interesse hos publikum som følge av den tilknytning den har til lensmannsmordene.

Om den moralske og kunstneriske verdi av filmen er det for retten fremlagt en rekke uttalelser som gir uttrykk for høyst forskjellig vurdering. Da imidlertid filmens kunstneriske og moralske kvalitet etter min mening ikke i og for seg er avgjørende for resultatet i denne sak, finner jeg det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette spørsmål.

Ankemotparten har gjort gjeldende at fremvisningen vil være i strid med straffelovens §§ 246, 247 og 390. Jeg finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om forholdet rammes av disse bestemmelser i straffeloven. Det er tilstrekkelig for meg at jeg med byretten finner at det i norsk rett finnes et alminnelig rettsvern for personligheten, og at ankemotparten innenfor rammen av dette vern har rett til å motsette seg oppførelsen av den omhandlede film.

Om eksistensen av dette alminnelige rettsvern for personligheten i norsk rett kan jeg innskrenke meg til å vise til hva det om dette er anført av byretten, og til de i domsgrunnene gjengitte sitater fra professorene Knoph og Arnholm, hvis oppfatning på dette punkt også deles av professor Andenæs i hans forannevnte betenkning.

Mer komplisert blir spørsmålet når det dreier seg om hvor langt dette rettsvern rekker. Jeg mener dog at det kan fastslås at dette vern går videre enn angitt i straffelovens §§ 246, 247 og 390 samt de under saken påberopte bestemmelser i åndsverkslovens § 12 og fotografilovens §§ 3 og 6, og at de her nevnte lovsteder alene kan ansees som enkeltstående utslag av et alminnelig rettsvern for personligheten.

Til belysning av spørsmålet om personlighetens rettsvern er det for Høyesterett i videre omfang enn for byretten fremlagt utredninger om fremmed rett.

Jeg nevner særlig sveitsisk rett som også byretten henviser til, og som i Zivilgesetzbuch art. 28 I har en positiv bestemmelse om personlighetens rettsvern sålydende: « Wer in seinen persönlichen Verhältnissen unbefügterweise verletzt wird, kann auf beseitigung der Störung klagen. »

Jeg nevner videre at den danske straffelov i § 271, 2. stk. som svarer til vår straffelovs § 249, har en bestemmelse om at sannhetsbevis for en pådømt straffbar handling ikke fritar for straff « når den fornærmede henset til handlingens karakter, tidspunktet den er begået og og hans forhold iøvrigt havde et rimeligt krav på at det pågældende forhold ikke nu blev fremdraget ». Denne bestemmelse angår riktignok den strafferettslige side av spørsmålet, men dens anvendelse forutsetter på samme måte som den siterte bestemmelse fra den sveitsiske sivillovbok en interesseavveining, og den gir også en anvisning på hvilke momenter som herunder bør tillegges vekt.

Det er også i denne forbindelse verd å merke at de fleste nordamerikanske stater anerkjenner en rett for en privatmann til å få være i fred (« a right to privacy » eller « a right to be let alone »). Jeg kan for så vidt vise til § 867 i « Restatement of the Law of Torts as adopted and promulgated by The American Law Institute ». Her heter det: « En person som på en urimelig og alvorlig måte forstyrrer en annens interesse i ikke å få sine affærer brakt til andres kunnskap eller sin skikkelse utstillet for offentligheten, er erstatningspliktig overfor den annen.» I kommentarene hertil heter det at regelen « gir rettsbeskyttelse for den interesse som en person har i å få leve i en viss grad av upåaktethet, men denne beskyttelse varierer med tidens og stedets skikker og med saksøkerens vaner og yrke ». Etter å ha fremholdt at en mann som står fram for å oppnå offentlig godkjennelse av seg selv eller sitt arbeid, må finne seg i endog uvelkommen publisitet, heter det videre: « En som mot sin vilje får offentlighetens blikk rettet mot seg på grunn av sin egen feil, som tilfellet er med en forbryter, er underkastet de samme begrensninger med hensyn til sin rett til å bli latt i fred. Skikk og bruk i samfunnet fører til samme resultat når det gjelder en som med urette er blitt tiltalt for en forbrytelse eller når det gjelder en som har vært offer for en sjokkerende ulykke. Begge grupper av personer er gjenstand for en legitim offentlig interesse i et visst tidsrom etter at deres opptreden eller vanskjebne har henledet offentlighetens oppmerksomhet på dem; inntil de er vendt tilbake til det lovlydige og tilbaketrukne liv som føres av det store flertall i samfunnet, er de underkastet de privilegier som utgivere av nyhetsstoff har til å tilfredsstille offentlighetens vitebegjærlighet når det gjelder deres ledere, helter, skurker og ofre ». Som det fremgår av disse sitater fra amerikansk rett, gjenvinner forbryteren også der « a right to privacy » når han etter å ha sont straffen for sin forbrytelse atter finner sin plass i samfunnet.

For å avgjøre om det inngrep i personlighetens rettsvern som denne sak gjelder, kan betegnes som rettsstridig, må det foretas en intresseavveining, og jeg tar da først for meg de virkninger som en må regne med at en fremvisning av filmen « To mistenkelige personer » vil medføre for ankemotparten.

Ankemotpartens identitet med, lensmannsmorderen —— må en regne med vil bli kjent i videre kretser enn før. Filmen når frem til et langt større antall mennesker enn f. eks. et trykt skrift og er særlig levende i sin fremstillingsform. Den vil bli sett, omtalt og gjort til gjenstand for aviskritikk. Herunder må en regne med at detaljer fra de virkelige begivenheter blir gjengitt i presse og illustrerte blader, og det vil ikke være til å unngå at ankemotpartens identitet – til tross for at han har skiftet navn – vil bli avslørt for folk for hvem den tidligere var ukjent. Også blant dem som fra tidligere kjente ankemotpartens forbindelse med lensmannsmordene, men hos hvem denne viten var trengt tilbake i bevisstheten, vil erindringen om dommen og dens karakteristikk av ankemotparten på ny bli kalt til live og medføre refleksjoner til ugunst for ham. Det glemselens slør som for ankemotparten, hans hustru og hans barn nå og i fremtiden er av vesentlig betydning, vil i stor utstrekning bli fjernet og de pinlige opptrin som herigjennom kan forårsakes ved folks nysgjerrighet og hensynsløshet, lar seg ikke på forhånd overskue.

Til dette kommer de psykiske lidelser som bevisstheten om å være gjenstand for oppmerksomhet og omtale i forbindelse med begivenheter som ankemotparten framfor alt vil glemme, nødvendigvis må medføre for ham. Jeg tenker ikke her på de alvorlige sjelelige kriser som han etter hva der er opplyst under saken, har gjennomgått i fengselet, men på den alminnelige erfaring at de fleste som har vært straffet, er særlig sårbare og ømtålige; de løslatte fangers kår er både objektivt og subjektivt så vanskelige og deres sosiale stilling så labil at så vel menneskelige som samfunnsmessige hensyn tilsier at de ytes all mulig støtte. På det kriminalpolitiske område er det derfor anerkjent som en samfunnsoppgave å legge vilkårene til rette for at den løslatte forbryter skal kunne gjenopptas i det normale samfunnsliv og ernære seg på hederlig vis. Et ledd i disse bestrebelser er nettopp å unngå enhver unødvendig publisitet om hans forbryterske fortid. I denne forbindelse må tas i betraktning den bølge i publisitetens skadevirkninger som selve tidsforløpet medfører for forbryteren. Under strafforfølgningen og i en viss tid etter domfellelsen er forbryteren gjenstand for en berettiget oppmerksomhet som han selv har fremkalt, og en mer eller mindre utbredt omtale av hans forbrytelse vil ikke øve noen vesentlig innflytelse på hans samfunnsstilling. Annerledes stiller forholdet seg etter utsoningen når han som løslatt fange skal gjennomgå den psykologisk og sosialt vanskelige prosess på ny å finne en plass i samfunnet. – Her spiller glemselens slør over fortiden for ham, hans pårørende og hans omgivelser en avgjørende rolle, og denne tilstand vil normalt vare inntil forbrytelsen er kommet på en sådan tidsavstand at publisiteten ikke lenger kan forårsake vesentlige skadevirkninger. Jeg tilføyer i denne forbindelse at ankemotparten har erklært ikke å ville motta erstatning i noen som helst form, men den hele tid har fastholdt sin protest mot fremvisningen.

Når jeg så mot hensynet til ankemotparten skal avveie filmselskapets interesser i en fremvisning av den film det her gjelder, er det å merke at den litterære, sceniske og filmatiske kunst har et berettiget behov for å hente stoff og ideer fra virkelige begivenheter og personer, og likeså at den kunstneriske behandling av dette stoff som sin naturlige forutsetning må ha hva en vanligvis kaller « kunstens frihet ». Men for denne frihet kan likesålitt som for tale- og trykkefrihet oppstilles som et aksiom at den skal være uten skranker. De må alle tåle en begrensning hvor de krysses av andre, likeverdige samfunnshensyn eller hvor de kommer i konflikt med de rettigheter som tilkommer enhver i et rettssamfunn – herunder også retten til ikke å bli tilføyet skade i utrengsmål.

For meg stiller da spørsmålet seg slik: Hvilke mål stillet den ankende part seg med filmen? – og var det for å nå disse nødvendig å legge filmen nær opp til det virkelige hendelsesforløp? Om det første forklarer filmselskapets direktør bl.a.: « Filmen ville skildre hvordan denne unge gutten litt etter litt gjorde Ekstrøm til sin helt og hvordan han til slutt fulgte denne brutale gangsteren på hans tyveritokter » – og videre: « Vi mente at den (filmen) ville ha en sterk moralsk og oppdragende betydning. At den ville virke på ungdommen, som her fikk se hvor falsk og farlig det var å gjøre asosiale individer som Ekstrøm til sine helter. »

Men var det da for å nå dette mål eller for den kunstneriske behandling av stoffet nødvendig i filmen å ta med nettopp de kjennetegn som i almenhetens erindring var knyttet sterkest til de virkelige begivenheter? Det står for meg som lite tvilsomt at svaret her må bli benektende. Hertil kommer at i det foreliggende tilfelle kjente selskapets produksjonssjef til at ankemotparten levde uten at han tilla dette noen som helst vekt; vedtaket om innspillingen ble fattet av selskapets styre i juli 1949 og innspillingen, som varte til inn i det nye år, begynte først i september. Omkring den 22. september 1949 ble selskapets direktør bekjent med at det var reist innsigelser mot innspillingen, og omtrent samtidig kom det protestskriv til produksjonssjefen fra en rekke organisasjoner på ankemotpartens hjemsted. Alt den 27. august s. å. hadde ankemotparten i anledning av en avisnotis om den planlagte innspilling protestert overfor Justisdepartementet og den 6. september s. å. hadde hans tilsynsverge rettet en lignende henvendelse til Justisdepartementet. I styremøte i filmselskapet den 13. oktober 1949 hvor protestene ble referert, ble det besluttet å fortsette innspillingen.

Jeg finner at filmselskapet, selv om det herved ble påført økte utgifter, etter at det var blitt kjent med ankemotpartens protest iallfall burde ha tatt skritt til å få filmen forandret med henblikk på å fjerne de trekk ved handlingen og teksten som i særlig grad markerte dens tilknytning til lensmannsmordet og ankemotpartens personlige deltakelse i dette drama. At filmens foran nevnte formål og den kunstneriske behandling av temaet skulle stille avgjørende hindringer i veien for en slik omarbeidelse, kan jeg ikke innse.

Ved en avveining av partenes interesser kommer jeg derfor til det resultat at hensynet til ankemotparten må tillegges avgjørende vekt, og at en fremvisning av den her omhandlede film under de foreliggende omstendigheter må betegnes som ubillig og virke støtende på den alminnelige rettsfølelse. Den ankende parts atferd i denne sak viser etter min mening en mangel på forståelse, hensyn og aktsomhet som overskrider grensen for det tilbørlige.

Da saken gjelder et spørsmål til hvis løsning lovgivning og tidligere domspraksis gir liten veiledning, finner jeg at det-ikke bør ilegges sakskostnader.

Jeg stemmer for slik

dom:

Byrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Thrap: Jeg er kommet til samme resultat som byrettens mindretall og tiltrer den begrunnelse som er gitt av byrettens dissenterende dommer. Jeg finner at det ikke er tilstrekkelig grunn til å forby fremvisning av filmen.

Filmen søker sin tilknytning til en faktisk begivenhet som i sin tid i høy grad opptok sinnene og var gjenstand for offentlig interesse og oppmerksomhet. Den handler ikke om selve mordet på de to lensmenn, men om den ettersøkning som etterpå fant sted for å pågripe de to personer