Siemens-kjennelsen (RG 2008 s. 53)

Om kjennelsen

Omtalen er basert på utdrag av Mette Borchgrevinks framstilling i CompLex 5/11.

Retten forbød arbeidsgiver å gjøre innsyn i arbeidstakerens e-post. Dette var en sak med en dommer, og det var derfor ingen dissens.

Foranledningen for denne saken er Siemens’ antatte overfakturering av Forsvaret, hvor en medarbeider, Monsen, var varsler. Siemens varslet Monsen om at de ville gjøre innsyn i hans e-post som ledd i interne undersøkelser om overfakturering av Forsvaret.

Saken er en forføyningssak og gjaldt hvorvidt Siemens Business Services AS skulle forbys tilgang til Monsens virksomhetsrelaterte e-post. Saken er fra før personopplysningsforskriften § 9-2 trådte i kraft, og har derfor begrenset interesse, men illustrer likevel den interesseavveining som må gjøres etter pol § 8 bokstav f).

Retten foretok en konkret vurdering av hvor nødvendig innsynet var. Datatilsynet hadde tidligere vurdert om Siemens hadde en berettiget interesse i dette, og konkludert med at de ikke hadde det fordi de tidligere hadde hatt tilgang gjennom granskninger og en rettssak. Retten var enig i dette. Både Dalseide-utvalget (et internt granskningsutvalg) og Økokrim hadde hatt tilgang til alle e-postene.

Kjennelsen er preget av at den er avsagt i en usikker rettstilstand, men den konkrete nødvendighetsvurderingen som retten har gjort, er av prinsipiell interesse ved tolkning av personopplysningsforskriften § 9-2.

I samband med denne saken er det relevant å nevne at aml § 2-4 har regler om varsling av kritikkverdige forhold. Arbeidsmiljøloven § 2-5 gir varslere vern mot gjengjeldelse. Både varsleren og den som blir innvarselet har behov for personvern. Arbeidsmiljøloven har ingen regler som spesielt beskytter varslerens eller den innvarsledes personvern, dette er underlagt personopplysningslovens generelle regler.

Selve kjennelsen

A ved advokat Trygve Staff har ved prosesskrift av 20.08.2007 begjært midlertidig forføyning med den påstand at Siemens Business Services AS for tiden skal forbys å foreta innsyn i /gjennomgå As epost.

Muntlig forhandling til behandling av begjæringen ble avholdt 31.08.2007. Det vises til rettsbok fra møtet.

Sakens bakgrunn:

Siemens Business Services AS (SBS) er et heleiet datterselskap av Siemens AS.
SBS’s virksomhet besto av følgende divisjoner:

  • Divisjon Infra (produktsalg)
  • Divisjon SOL (løsninger)
  • Divisjon ORS (driftstjenester)
  • Divisjon PRS (service -og vedlikeholdstjenester)

Saksøker A, ble ansatt i Siemens 28. oktober 1999, da som «Controller for BU forsvar». Fra og med 1. april 2001 ble stilling og lønnsvilkår endret. A fikk stillingen som divisjonsøkonom for Divisjon Infra. Han var en del av divisjonsledelsen og rapporterte til økonomidirektøren i SBS. Hans primære arbeidsoppgaver var blant annet fakturagrunnlag, fakturering og fakturakontroll for produktsalgsenheten, inkludert produktsalg til Forsvaret.

I Divisjon Infra lå prosjektet kalt FISBasis, som sto for leveranser av dataløsninger til Forsvaret. Prosjektet omfattet flere delprosjekter; utvikling, realisering, samt drift. Produktsalg overfor Forsvaret ble håndtert av Divisjon Infra og vedlikeholdstjenestene av Divisjon PRS.

I januar 2001 inngikk SBS en rammeavtale med Forsvaret om salg av datautstyr og tjenester for 700 millioner kroner. Avtalekomplekset ble delt i tre underavtaler.

I 2003 tok A internt opp i ledelsen i SBS at SBS hadde overfakturert Forsvaret i strid med den avtale som forelå, og at man skjulte dette i regnskapene. I januar og februar 2004 sendte A brev til Siemens AG i Tyskland. Det ble meddelt at det var fakturert med for høye marginer på produkter solgt til Forsvaret. A gikk også til pressen med saken.

4. oktober 2004 ble A oppsagt med fratredelse 31. januar 2005.

Ved Oslo Tingretts kjennelse av 22. november 2004 ble begjæring om å stå i stillingen delvis avvist og delvis ble saksøkte frifunnet på et formelt grunnlag.

A tok den 17. desember 2004 ut stevning for tingretten, med påstand om at oppsigelsen var ugyldig. Det ble gjort gjeldende at den reelle oppsigelsesgrunnen var at A hadde varslet om overfaktureringen.

Ved tingrettens kjennelse av 29. september 2005 ( TOSLO-2004-99016) ble oppsigelsen av A kjent ugyldig, og SBS ble dømt til å betale A en erstatning på kr 1.500.000,-. Retten fant det etter en samlet vurdering sannsynliggjort at den egentlige årsak til oppsigelsen var at A hadde varslet Siemens i Tyskland.

Kjennelsen ble anket, men anket ble senere trukket tilbake. Kjennelsen er rettskraftig.

Spørsmålet om det faktisk hadde funnet sted overfakturering, er gjort gjenstand for både intern og ekstern granskning.

I oktober 2005 engasjerte SBS Ernst & Young. Undersøkelsene som ble gjort konkluderte med at det forelå overfakturering fra SBS på rundt 19,5 millioner kroner. SBS betalte tilbake dette beløp til Forsvaret.

Den 6. januar 2006 nedsatte Forsvaret et eget undersøkelsesutvalg, det såkalte « Dalseideutvalget.» Utvalget hadde som mandat å granske IKT-kontrakter i Forsvaret i perioden 1995-2005. Under dette arbeid ble blant annet FISBasiskontrakten med SBS gjennomgått.

Dalseideutvalgets konklusjon i relasjon til SBS var at det forelå overfakturering i størrelsesorden 36,8 millioner kroner. Beløpet ble tilbakebetalt, med fradrag for de 19,5 millioner som tidligere var refundert. I tillegg til overfakturering ble det under granskningen også avdekket at det hadde foregått fordelsoverføringer fra SBS til enkeltpersoner i Forsvaret.

SBS og Forsvaret nedsatte et utvalg som sjekket en tidsperiode som Dalseideutvalget ikke fikk dekket grunnet tidsmangel (perioden 1. april 2004- 28. november 2005). Dette utvalget fant at det forelå overfakturering i størrelsesorden 8,7 millioner. Også dette beløp er betalt tilbake til Forsvaret.

Videre ble det i regi av SBS og Forsvaret nedsatt et utvalg som skulle undersøke faktureringen under to av de andre delavtalene i FISBasisprosjektet. Rapporten konkluderte med at det ikke forelå overfakturering.

Økokrim har innledet etterforskning rundt forholdene. Etterforskningen er ennå ikke avsluttet.

Så vel Dalseideutvalget som Økokrim har fått full tilgang til As epost.

Sommeren 2006 mottok A en rekke henvendelser fra SBS, hvor det ble varslet innsyn i hans jobbrelaterte epost. Ved brev av 15. juni 2007 ble det fra SBS fremsatt en formell henvendelse om dette forhold. 11 andre ansatte/tidligere ansatte hatt fatt tilsvarende henvendelse. Det er i brevet oppsatt nærmere retningslinjer for hvordan gjennomgangen av eposten skal skje, bland annet for å sikre at privat epost ble holdt utenfor.

A har bestridt at SBS har adgang til slikt innsyn.

Begge parter har vært i kontakt med Datatilsynet, som ved brever av 21. juni og 27. august 2007 har avgitt uttalelse i saken, som ikke anbefaler at innsyn foretas.

SBS har varslet at innsyn i As virksomhetsrelaterte epost uansett vil bli gjort, uavhengig av hans protester. På denne bakgrunn har A begjært midlertidig forføyning for å stanse angjeldende handling.

Saksøker har i det vesentligste gjort gjeldende:

Det kreves midlertidig forføyning for at SBS ikke har adgang til å gjennomgå As jobbrelaterte epost fra tiden da han var ansatt hos Siemens. Kravet fra SSB om innsyn savner aktverdig, saklig grunn, og må anses som en fortsettelse av den ulovlige gjengjeldelsesprosess SBS igangsatte etter As varsling av kritikkverdige forhold i virksomheten. Det krav som begjæres sikret, er As krav på at SBS skal unnlate å tilbane seg adgang til den epost han har sendt eller mottatt.

Både tvangsfullbyrdelseslovens § 15-2, 1. ledd litra a og b er anvendelige. A har blant annet i medhold av personregisterloven krav på at hans tidligere arbeidsgiver ikke foretar innsyn i hans epostkorrespondanse. Hvis SBS foretar slikt innsyn som varslet, vil gjennomføring av As krav på personvern være umuliggjort.

Personregisterlovens § 8, 1. ledd litra f) regulerer angjeldende forhold. I henhold til denne bestemmelse skal det foretas en interesseavveining, der alle relevante momenter spiller inn.

Datatilsynets retningslinjer er den kilden som best gir uttrykk for gjeldende rett. Datatilsynet råder alle bedrifter til å etablere interne retningslinjer for bruk av epost og eventuelt innsyn i epost. Dersom bindende avtale ikke foreligger, kreves arbeidstagers samtykke.

Tidligere var utgangspunktet i norsk rett at arbeidsgiver hadde rett til innsyn i arbeidstagers jobbrelaterte epost, men ikke i privat epost. Dette har nå blitt mer nyansert, og tendensen går i retning av mer restriktive regler for innsyn i personopplysninger på arbeidsplassen. De lege lata er utgangspunktet at arbeidstager ikke har innsynsrett i arbeidstagers epost, med mindre visse vilkår er oppfylt/unntak gjøres gjeldende. Arbeidstager må ha et legitimt og aktverdig formål for en gjennomgang. Det kan for eksempel være nødvendig med innsyn av driftshensyn ved arbeidstagers fravær, etter avtale eller ved mistanke om lovbrudd eller grove brudd på plikter i arbeidsforholdet. Dette er det nærmere redegjort for i Datatilsynets retningslinjer og uttalelser fra Departementet.

A har forelagt den konkrete sak for Datatilsynet som i brev av 21 juni 2007, gir uttrykk for at ønsket om innsyn i hans epost er « utidig » og som angir at SBS ‘formål med gjennomgangen av eposten er « noe uklar ». I brev av 27. august 2007 til SBS fastholder Datatilsynet sitt standpunkt og det konkluderes med at tilsynet « finner det vanskelig å kunne anbefale et slikt tiltak. »

Ervervsrelatert epost er et uklart begrep, idet epost mellom kollegaer og samarbeidspartnere kan ha et blandet innhold av både informasjon av virksomhetsrelatert informasjon og av mer personlig karakter. Viktige eller formelle dokumenter lagres sentral på fellesområder eller på harddisken, og sendes som vedlegg til epost. Der hvor formelle brev skrives direkte i en epost, skal dette skrives ut eller lagres på et bestemt område eller mappe. Viktig informasjon svever således ikke bare rundt i den enkeltes innboks. Denne informasjon finnes lagret andre steder. Det man sitter igjen med av informasjon i innboksen, er en sammensatt, uensartet og vilkårlig informasjonsmasse. Lest av utenforstående vil de enkelte eposter være blottet for kontekst. Hoveddokumenter, det som skal presenteres for overordnede eller utenforstående, vil alltid være lagret på sentrale harddisker, som SBS har tilgang til.

I henhold til arbeidsmiljølovens § 2-5 er enhver form for gjengjeldelse fra arbeidsgiver mot en varsler ulovlig. Arbeidsgiver har bevisbyrden for at det ikke foreligger en gjengjeldelse. As oppsigelse er allerede av tingretten karakterisert som gjengjeldelse og kjent ugyldig.

En varsler skal være « fredet » og ha krav på immunitet mot gjengjeldelse. Arbeidsgiver har ikke samme styringsrett over varsler som han har over andre ansatte. Reglene om arbeidsgivers innsynsrett i epost er gitt med utgangspunkt i en normalsituasjon. Når arbeidsgiver har brutt tilliten, slik som SBS her har gjort, har arbeidsgiver ikke sin alminnelige styringsrett i behold.

Det vises også til International Business Conduct Guidelines om forbud gjengjeldelse mot varsler.

Saksøkte har stadig endret sine begrunnelser for hvorfor de ønsker innsyn, begrunnelser som også til dels er selvmotsigende.

A har ingen tiltro til at det ligger aktverdige grunner bak ønsket om innsyn. Det er all grunn til å tro at saksøktes reelle motiv for den voldsomme iver etter innsyn i As epost, er den mulighet det gis til å lete frem opplysninger som kan være egnet til å sverte A og svekke hans vitneførsel i den antatt kommende straffesak mot SBS og/eller ansatte. Det foreligger en reell fare for at opplysninger tas ut av sin sammenheng, vrenges og vris på, og tilpasses det formål man finner det skal tjene.

Ut fra den hekseprosess SBS/Siemens har kjørt mot A i varslingssaken, har han ingen grunn til å ha tillit til deres anførsler om aktverdige formål. SBS’s krav på innsyn i As epost er bare en fortsettelse av den gjengjeldelsesprosess som var bakgrunnen for hele oppsigelsessaken.

Saksøker stiller seg for øvrig undrende til hvorfor granskning av rutiner først skal foretas nå, tre etter at A varslet om mislighetene. Det er også lite sannsynlig at det skal finnes noe i As epost som gir noen opplysninger om fordelsoverføringer. Søkelyset må rettes mot de som har stått for beregningen av dekningsbidraget på fakturaene og de som har brukt representasjonskontoen, og ikke på den som varslet om forholdene.

Datatilsynets retningslinjer om rett til innsyn ved lovbrudd eller grove brudd på retningslinjer mv, kan ikke påberopes for å bedrive privat etterforskning. De strafferettslige forhold blir nå etterforsket av Økokrim.

Etter avsløringen av de alvorlige forhold som hadde funnet sted i SBS, er det ikke foretatt noe internt oppgjør og ingen av de ansvarlige har fatt noen formell reaksjon fra selskapet. Dette innbyr ikke til tillit. SBS har hele veien motarbeidet A med alle midler og det anses ikke troverdig at de nå skal opptre lojale og kun ha noble hensikter.

A har tilbudt at SBS kan få innsyn i eposten etter at Økokrim er ferdig med sin etterforskning og eventuelle rettsprosesser er avsluttet.

Saksøker har nedlagt slik påstand:

  1. Siemens Business Services AS forbys for tiden å foreta innsyn i/gjennomgå As epost.
  2. Siemens Business Services AS tilpliktes å erstatte A hans fulle omkostninger ved begjæringen.

Saksøkte har i den vesentligste anført:

Saksøkte gjør gjeldende at A ikke har noe materielt krav som kan begrunne noen midlertidig forføyning.

Det er ikke bestridt at det eventuelt foreligger sikringsgrunn.

Spørsmålet om innsyn reguleres av personregisterlovens § 8 f.

Det skal foretas en interesseavveining. Personopplysninger kan utleveres dersom den som ønsker opplysningene har en berettiget interesse, og hensynet til den registrertes personvern ikke overstiger denne interessen.

Når det gjelder innsyn i virksomhetsrelatert epost er dagens rettstilstand slik at arbeidsgiver har en slik rett, idet arbeidsgivers interesse i å lese disse meldingene overstiger hensynet til personvernet. Det vises til at dette fremgår av Datatilsynets hjemmeside. Videre vises til Rt-2002-1500. Det vises også til forarbeidene til ny arbeidsmiljølov, hvor det gis en beskrivelse av gjeldende rett på dette området, jf NOU 2004:5 side 436. I den konkrete sak er det klart at saksøkte har en berettiget interesse.

De forhold som er avdekket om overfakturering og fordelsoverføringer har vært en stor belastning for Siemens AS som morselskap til SBS, og utvilsomt innebåret et renommetap. I tillegg kommer at det tyske morselskapet Siemens AG under etterforskning for korrupsjon. Etterforskningen har fatt bred omtale og medført store konsekvenser for ledelsen i Siemens AG. Siemens AS har også derigjennom fått ytterligere problemer med sitt omdømme.

Disse forhold har medført at det er maktpåliggende for Siemens AS å gjennomføre alle tiltak som er nødvendige for å sikre at selskapet ikke på nytt kommer inn i tilsvarende situasjoner. Det er svært vesentlig for selskapet å gjenopprette sitt omdømme. En samlet og korrekt forståelse av hva som faktisk har funnet sted er vesentlig for å kunne treffe adekvate tiltak som gir tillit til at noe tilsvarende ikke skal skje igjen. Saksøkte har behov for å gå gjennom forhold rundt blant annet organisering og ledelse, prosesser og rutiner, holdninger, etikk og foretningsmoral. Man søkerå finne svar på blant annet følgende spørsmål:

  • Hva er årsaken til overfaktureringen?
  • Hva er bakgrunnen og begrunnelsen for at ansatte i Forsvaret har vært med på utenlandsturer?
  • Hvem har tatt initiativet til disse forholdene?
  • Hvem har tatt beslutningene ?
  • Hvem har hatt kunnskap om dette?
  • Har dette vært kjent eller til og med godtatt, på ledelsesnivå over de som er direkte involvert?
  • Har rutinene vært for dårlige eller har de vært brutt?

Innsyn i ansattes virksomhetsrelaterte epost er et ledd i denne undersøkelsesprosess. Den informasjon som finnes i epost korrespondansen til og fra ansatte på ulike nivå med tilknytning til forsvarskontraktene, vil være vesentlig for at Siemens skal få et samlet og korrekt bilde av de faktiske forhold som trengs i den foreliggende situasjon. Når det gjelder A spesielt, var han som Divisjonsøkonom slik plassert i virksomheten overfor Forsvaret at det i hans virksomhetsrelaterte epost må forventes å være informasjon av sentral betydning for en samlet forståelse av sakskomplekset. Hertil kommer at A selv har tilkjennegitt at han innehar mye kunnskap om de aktuelle forhold. Det vises i denne sammenheng til diverse skriv fra A som er vedlagt begjæringen og tilsvaret. Videre vises til As partsforklaring i retten.

Det varslede innsynet vil bli saklig og tidsmessig avgrenset til kun å gjelde det som er nødvendig for å avdekke svikt i, og mangel på, relevante systemer og prosedyrer som har ført til overfakturering og andre brudd på regelverket i flere år. SBS vil følge personregisterlovens regler og Datatilsynets retningslinjer når innsynet skal foretas.

I tillegg kommer at Økokrims etterforskning kan lede til at det reises straffesak mot selskapet. Selskapet har således et legitimt behov for å undersøke sin egen virksomhetsrelaterte korrespondanse for å være forberedt på en slik eventualitet og slik at situasjonen kan håndteres på best mulig måte for selskapet og dets ansatte.

Det har ikke vært mulig å ta ordentlig tak i denne problemstilling før alle undersøkelser i forbindelse med saken SBS og Forsvaret var gjennomført. Selskapet har videre etter anmodning fra Økokrim unnlatt å gå inn i disse forhold internt i deres innledende fase av deres etterforskningen. Det er imidlertid foretatt flere granskninger eksternt, internt og i et samarbeid mellom Forsvaret og SBS.

SBS har henvendt seg både til Dalseideutvalget og til Økokrim for å få utlevert angjeldende epost korrespondanse. Dalseideutvalget har avslått med den begrunnelse at dette var noe SBS selv hadde. Økokrim har ikke kunnet utlevere av etterforskningsmessige grunner.

De undersøkelser SBS nå vil foreta, kommer i forlengelsen av de mange granskninger og øvrige undersøkelser som er foretatt. Det er også slik at enkelte av de granskninger som har vært gjennomført til dels har hatt fokus på andre forhold som ikke nødvendigvis dekker det behov SBS nå har for å komme videre med sine interne tiltak. For eksempel vil Økokrim ikke nødvendigvis se etter samme forhold som er viktig for SBS å få klarhet i, slik som brudd på interne retningslinjer som grunnlag for forbedring av egne rutiner, hindre gjentagelse mv.

Saksøkte mener saksøker ikke kan påberope seg personvernhensyn som grunnlag for å motsette seg innsyn i den virksomhetsrelaterte eposten.

Det varslede epostinnsynet har ikke noen særskilt vinkling mot A og det er således ikke snakk om noen « gjengjeldelseshandling.» Dette fremgår alene av det faktum at epostinnsynet omfatter i alt 12 personer som alle har hatt en rolle i SBS » overfakturering av Forsvaret. Siemens har ikke noe ønske og heller ikke noen muligheter til å foreta seg noe som representerer gjengjeldelse overfor A. Nå det gjelder mulige strafferettslige aspekter av overfaktureringen og fordelsoverføringen, er dette forhold som nå etterforskes av Økokrim og som Siemens ikke lenger har noen påvirkning på.

Saksøkte stiller seg også uforstående til at det er greit for A at SBS får den aktuelle epostinformasjon fra andre kilder enn ham eller at SBS får det senere når de eventuelle straffesaker er avsluttet. Personverninteressen burde eventuelt være den samme, uavhengig av hvem As epost informasjon utleveres fra.

Saksøkte er videre av den oppfatning at A ikke kan påberope seg beskyttelse som varsler, idet slik beskyttelse er knyttet til et løpende ansettelsesforhold. A er ikke lenger ansatt i SBS.

Når det gjelder Datatilsynets uttalelser til den konkrete sak, beror disse etter saksøktes oppfatning ikke på at Siemens ikke har rettslig adgang til å foreta innsyn, med de gir en anbefaling etter bredere overlegninger. SBS mener denne anbefaling bygger på et utilstrekkelig faktisk grunnlag.

Saksøkte har også vist til at A ikke kan motsette seg innsyn i eposten, idet det foreligger en avtale om at Siemens skal ha tilgang til A epost mv, jf « Erklæringen vedrørende bruk av IT i Siemens ».

Saksøkte har nedlagt slik påstånd:

  • Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
  • Siemens Business Services AS tilkjennes saksomkostninger for Oslo byfogdembete med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

Retten skal bemerke:

Saken gjelder hvorvidt SBS skal forbys tilgang til As virksomhetsrelaterte epost.

For at en begjæring om midlertidig forføyning skal tas til følge, må saksøker sannsynliggjøre så vel forføyningskrav som sikringsgrunn, jf tvangsfullbyrdelseslovens § 15-6, jf § 15-1 og § 15-2.

Partene er enige om at det er personopplysningsloven og dens § 8 f som regulerer forholdet. I tillegg har saksøkte påberopt avtalerettslige forhold.

Retten bemerker at forholdet også har en side mot personopplysningslovens § 11 om grunnkrav til behandling av personopplysninger.

Personopplysningslovens § 8 f lyder som følger:

« Vilkår for å behandle personopplysninger:
Personopplysninger kan bare behandles dersom den registrerte har samtykket, eller det er fastsatt i lov at et er adgang til slik behandling, eller behandlingen er nødvendig for
-f) at den behandlingsansvarlige eller tredjepersoner som opplysningene utleveres til kan vareta en berettiget interesse, og hensynet til den registrertes personvern ikke overstiger denne interessen « .

Det skal med andre ord foretas en konkret interesseavveining mellom den som ønsker opplysningene og den det gis opplysninger om.

I kommentarutgaven til Personopplysningsloven (Johansen, Kaspersen, Skullerud), er lovens § 8 f nærmere kommentert. Følgende hitsettes:

« Bestemmelsen er en slags sekkepost for behandlinger som man ikke har funnet hjemmel for i noen av de øvrige vilkårene, og som allikevel vurderes å være av større interesse enn den registrertes personvern. …Justisdepartementet legger i forarbeidene til loven vekt på at den behandlingsansvarlige må veie sine egne interesser mot den registrertes interesse i personvern. Personverninteressen bør, etter departementets vurdering, generelt sett veie tungt i slike vurderinger, ikke minst når den veies opp mot kommersielle/økonomiske interesser. Særlig vekt bør det tillegges om en registrert motsetter seg behandlingen.

Videre heter det at « fordi bestemmelsen er svært skjønnsmessig, vil det påligge Datatilsynet et spesielt veiledningsansvar i saker der den behandlingsansvarlige ønsker å foreta en behandling i medhold av denne bestemmelse. »

Partene er uenige om hva som i dag er rettstilstanden på dette området.

Saksøker mener utgangspunktet er at arbeidsgiver ikke har rett til innsyn i epost, med mindre det foreligger spesielle omstendigheter. Saksøkte har det motsatte utgangspunkt.

Det fremgår i kommentarutgaven intet særskilt om behandling av epost, men Datatilsynet har på sine hjemmesider utarbeidet et skriv (datert 12.07.2006) hvor det oppsettes visse retningslinjer for arbeidsgivers håndtering av arbeidstagers epost, herunder virksomhetsrelatert post. Fra dette hitsettes følgende:

« …De fleste benytter derfor arbeidsgiverens datasystem både til jobbrelaterte og private gjøremål. Private gjøremål kan være å sende meldinger til kjente på epost, eller å benytte hjemmedatamaskinen som arbeidsgiver eier til å skrive private brev. Noen ganger oppstår det spørsmål om hvorvidt arbeidsgiveren kan sjekke hva den ansatte har gjort på datasystemet, hvem som han har skrevet til, hva som er skrevet og så videre. Denne type problemstillinger dukker som regel opp fordi

– den ansatte av eller annen grunn (for eksempel sykdom eller ferie) er fraværende fra jobben. Arbeidsgiver vil da kunne ha saklig behov for å sjekke at ikke forespørsler og ordrer blir liggende ubesvart.

– Arbeidsgiver mistenker at den ansatte opptrer illojalt. Eksempel på dette kan være mistanke om at det gis opplysninger videre til konkurrerende selskaper. Arbeidsgiver mistenker at en ansatte opptrer i strid med virksomhetens instrukser og reglementer eller norsk lov. Dette kan for eksempel være å videresende filmer med et innhold som er uønsket eller ulovlig via epost

Videre heter det:

« Arbeidsgiverens rett til innsyn i epostkasser må benyttes med forsiktighet, fordi disse postkassene skiller seg fra vanlige posthyller ved at det er vanskeligere å skille private opplysninger fra virksomhetsrelaterte. »

Under punktet om « Fremgangsmåten ved innsyn i virksomhetsrelatert epost heter det følgende:

« Arbeidsgiver kan ha et saklig behov for innsyn i den ansattes eposter og filer. Dersom det er laget regler eller retningslinjer for hvilke situasjoner arbeidsgiveren kan bruke innsynsretten, og de ansatte er klar over dette, er det i de fleste tilfeller tilstrekkelig for at arbeidsgiveren kan lese virksomhetsrelaterte eposter og filer. Finnes ikke slike retningslinjer må den ansatte gi samtykke.»

Saksøkte har imidlertid påberopt at det av Datatilsynets hjemmesider fremgår at « Arbeidsgiver har rett til innsyn i virksomhetsrelatert epost « og at « Arbeidsgivers interesse i å lese disse meldinger overstiger hensynet til ditt personvern. » Saksøkte har vist til at det både i avgjørelsen fra Rt-2002-1500 og i NOU:2004 side 435 (forarbeidene til ny arbeidsmiljølov) er henvist til disse retningslinjer.

Retten bemerker hertil at det antas å ha vært en viss utvikling i rettstilstanden på dette området, etter at avgjørelsen fra Høyesteretts kjæremålsutvalg forelå og NOU’en forfattet.

For øvrig nevnes at Fornyings- og administrasjonsdepartementet har sendt ut på høring forslag til nærmere forskrifter om arbeidsgivers rett til innsyn i ansattes epost, og høringsfrist var 17. januar 2007. Her er utgangspunktet at arbeidsgiver ikke har rett til innsyn, men det åpnes for innsyn etter bestemte forutsetninger og prosedyrer.

Retten finner det forsåvidt ikke nødvendig å ta stilling til hva som er det egentlige rettslige utgangspunkt generelt sett. Det må uansett, slik personopplysningsloven § 8 f gir anvisning på, foretas en konkret interesseavveining, hvor vurderingstema er hvorvidt SBS ‘s tilgang til As epost en nødvendig for at SBS kan ivareta en berettiget interesse og hensynet til A personvern ikke overstiger denne interessen.

Et sentralt spørsmål blir således hvorvidt det for SBS er nødvendig å få tilgang til As epost for å kunne ivareta en berettiget interesse. Det foreligger således både et nødvendighetskriterium og et krav om at interessen må være saklig begrunnet. Retten finner imidlertid at de to vilkårene på et vis glir i hverandre, idet dersom tilgang til opplysninger anses nødvendig vil det normalt også foreligge en berettiget interesse og motsatt. Retten vil således i det følgende foreta en samlet vurdering av de to vilkårene.

I den konkrete sak kan det også være vanskelig å separere de to interessene det skal foretas en avveining mellom; den berettigete interessen og personvernhensynet. Jo bedre begrunnet kravet om innsyn er, desto mer skal til for å hindre at personvernet skal slå igjennom. Og motsatt; jo svakere de anførte grunner for innsyn er, desto mindre skal til før hensynet til personvernet slår gjennom. Hertil kommer at spørsmålet om det foreligger en berettiget interesse, i det foreliggende tilfellet i stor grad er knyttet opp imot personrelaterte forhold.

SSB har anført flere grunner til at de mener seg berettiget til innsyn i As epost. I brev av 15.06.2007 fra SBS til A er det som begrunnelse for ønske om innsyn, angitt følgende:

«Mer konkret ønsker vi å foreta ytterligere og selvstendige undersøkelser på bakgrunn av det som fremkommer i Dalseiderapporten. Etter vår oppfatning er det nødvendig å gjennomgå virksomhetsrelatert epost korrespondanse for å kunne undersøke nærmere om det foreligger brudd som påpekt i Dalseiderapporten, og eventuelt omfanget av disse.»

Det synes etter dette å være et hovedanliggende å etterprøve Dalseideutvalgets konklusjon om at overfaktureringen faktisk har forekommet, noe som etter rettens syn må anses som åpenbart. Dette grunnlag kan således etter rettens syn ikke være tilstrekkelig til å kreve tilgang til As epost.

SBS har senere angitt andre grunnlag, eller i alle fall utdypet sin begrunnelse nærmere. SBS anfører å ha et behov for innsyn i eposten for å derigjennom å kunne avdekke hva som har vært årsaken til overfaktureringen, herunder om det har vært svikt i eller mangel på systemer og rutiner. Det er også anført at man ved gjennomgang av eposten kan finne svar på hvilke aktører som har vært involvert. Behovet for en opprydding og innføring av relevante tiltak for å sikre at noe tilsvarende igjen kan skje, er anført å være nødvendig for å kunne gjenopprette Siemens renommé. « Omdømmeoppbygging » av Siemens- konsernet synes å være det helt sentrale formål med kravet om innsyn.

En annen hovedbegrunnelse fra SBS er at man ønsker å forberede seg på den straffesak som eventuelt måtte komme i kjølevannet av overfaktureringen.

Retten er klarligvis enig med saksøkte i at det er helt nødvendig med en omfattende gjennomgang av rutiner, prosesser, holdninger, forretningsmoral etc i selskapet.

Spørsmålet er imidlertid for det første hvorvidt en gjennomgang av As epost er relevant i denne sammenheng, eller om det ikke heller er andre kilder som kan gi bedre svar på SBS’s spørsmål enn As epost. Retten kan vanskelig ha noen klar oppfatning av hva som måtte leses ut av den elektroniske posten til og fra A. Retten er imidlertid av den oppfatning at det må finnes en rekke andre informasjonskilder som det er mer relevant å undersøke, for å oppnå det av saksøkte oppgitte formål. Etter det retten forstår foreligger blant annet en ikke ubetydelig mengde dokumenter og andre bevis i forbindelse med oppsigelsessaken i tingretten. Videre må det antas at det også finnes mye annet internt tilgjengelig materiale i Siemens ,som det er mer naturlig å gripe fatt i. I tillegg foreligger det flere rapporter fra de mange utvalg som har vært nedsatt. Det må videre antas at viktige virksomhetsrelaterte dokumenter er lagret sentralt, hvortil SBS har tilgang. På bakgrunn av det som er fremlagt i saken samt den partsforklaringen A avga i retten, er det også åpenbart at A selv innehar betydelig kjennskap til forholdene og at han også har oppfatninger av hva som kan være årsaken til at mislighetene kunne skje. Etter rettens syn ville det antakeligvis vært mer fruktbart å få etablert et samarbeidsklima med A, i stedet for å forsøke å tvinge igjennom noe han av blant annet tillitsgrunner ikke ønsker (jf nærmere under.)

For det andre kan det spørres om det kan være andre beveggrunner enn de av saksøkte presenterte, som ligger bak SBS’s iver etter gjennomgang av As epost. Saksøker har anført at det dreier seg om en fortsettelse av den gjengjeldelseshandling som lå til grunn for oppsigelsessaken; en gjengjeldelse som hadde sin bakgrunn i at A varslet om overfaktureringen som ledet til alvorlige avsløringer, noe som igjen påførte selskapet et betydelig omdømmetap.

Retten finner ut fra de konkrete omstendigheter at det kan være grunnlag for en slik antagelse.

Retten viser i denne sammenheng til Oslo Tingretts kjennelse av 29. september 2005 ( TOSLO-2004-99016), hvor retten fant det sannsynliggjort at den egentlige årsaken til oppsigelsen var at A hadde varslet Siemens i Tyskland. Fra side 14 i kjennelsen refereres følgende:

«Saksøker i vår sak kan ikke bebreides noe. Han har reagert på et kritikkverdig forhold i bedriften på en rimelig måte og varslet om dette innad. Han er blitt utsatt for en gjengjeldelsesaksjon. Dette er både i strid med norsk rett generelt jf uttalelsen i Rt-2003-1614 og også det vernet som arbeidstagere har fått jf. Ot.prp.nr.49 (2004-2005). Ved utmålingen må også retten vektlegge at klagen fra A ble behandlet slik at hans identitet i realiteten ble avslørt i strid med Business Conduct Guidelines punkt G og det ble iverksatt gjengjeldelsesaksjon. Det heter « All dokumentasjon vil være konfidensiell. Gjengjeldelsesaksjoner vil under ingen omstendigheter bli tolerert.

Det må således legges til grunn at A har vært offer for motarbeidelse og gjengjeldelse tidligere, grunnet varslingen. Retten kan ikke se bort fra at A er blitt en slags « syndebukk » for det omdømmetap SBS’s gjentatte ganger fremhever, og at SBS nå søker å finne noe som kan så tvil om As person.

I denne sammenheng vil retten også bemerke at man som varsler har krav på et særskilt vern, jf prinsippene i arbeidsmiljøloven. Dette må gjelde selv om man, som A, ikke lenger er ansatt i virksomheten. Det er ikke snakk om noe « amnesti » eller generell « immunitet », men i denne saken en beskyttelse mot ytterligere tiltak som kan oppfattes som en slags « hevnaksjon » sett i lys av det A har vært igjennom i forbindelse med varslingen og den påfølgende oppsigelsessak.

SBS har som foran nevnt også anført som årsak til kravet om innsyn at de ønsker å forberede seg på den eventuelle straffesak. Bruk av ansatts epost generelt, og spesielt As epost, til dette formål vil etter rettens oppfatning være betenkelig. Det foreligger en fare for at opplysninger blir tatt ut av sin egentlige sammenheng og feiltolket. Det vil også være en risiko for at det foretas en helt selektiv utvelgelse, idet man « ser » etter helt spesielle forhold.

Også med henblikk på straffesaken, må det være andre informasjonskilder som er mer nærliggende enn As epost. Blant annet vil, som påpekt av saksøker, SBS ved en eventuell straffesak kunne få tilgang til sakens dokumenter i henhold til straffeprosesslovens § 242.

For øvrig synes forholdet også å bære preg av å være en « privat etterforskning.» Det å undersøke ansattes epost til dette formål, når saken allerede er overlatt politiet, vil etter rettens syn være uheldig.

Retten viser for øvrig til prinsippet i personregisterlovens § 11, hvorav fremgår at personopplysninger bare kan nyttes til uttrykkelige angitte formål som er saklig begrunnet i den behandlingsansvarliges virksomhet samt at personopplysninger ikke senere kan brukes til formål som er uforenelig med det opprinnelige formål med « innsamlingen ».

Saksøkte har anført at A i henhold til Siemenskonsernets « Rutine for tilgang til mail og filer », er pliktig til å gi tidligere arbeidsgiver tilgang til sin epost.

Retten er enig med saksøker i at disse retningslinjer samt reglene for arbeidsgivers styringsrett, er laget for en normalsituasjon, og ikke kan tillegges nevneverdig vekt i den konkrete sak. Omstendighetene i den foreliggende sak er at arbeidsgiver har krenket den tidligere arbeidstagers vern, jf tingrettens kjennelse, og således ikke med rimelighet kan påberope seg de nevnte forhold som grunnlag for innsyn.

Retten viser for øvrig til Datatilsynets vurdering av saken, som er kommet til uttrykk ved brev av 21. juni 2007. Fra brevet siteres følgende:

« .. På bakgrunn av Deres redegjørelse, og Siemens brev til Dem, anser Datatilsynettiltaket å være i en juridisk gråsone. Datatilsynet finner det likevel nødvendig å gi uttrykkfor at denne form for privat etterforskning, som Siemens synes å ha ønske om ågjennomføre, fremstår som utidig, all den tid forholdet allerede er under etterforskning hospolitiet.

Etter det tilsynet forstår har politiet tilgang til relevant informasjon. Det er ikke reist tiltalei saken. For Datatilsynet fremstår det derfor som naturlig at Siemens får eventuell relevantinformasjon om Deres handlemønster direkte fra politiet.

Både etter personregisterlovens § 11 og arbeidsmiljølovens § 9-1, oppstilles et prinsipp om at det skal være saklig behov for å utføre eventuelle kontrolltiltak. Det fremstår som noe uklart for Datatilsynet hva som egentlig er Siemensformål med gjennomgangen av Deres epost. Siemens har ikke direkte gitt uttrykk for at De har begått straffbare handlinger, men det kan synes som om virksomheten har en forventing om at materialet kan ha et straffbart innhold.

Arbeidsmiljølovens § 2-4, § 2-5 om varsling om kritikkverdige forhold i virksomheten og vern mot gjengjeldelse, trådte som kjent først i kraft 1. januar 2007. Tilsynet mener likevel at formålene og hensynene som ligger til grunn for disse bestemmelsene er relevant i denne sak. I varslingssaker er det for øvrig etter Datatilsynets oppfatning, særlig viktig at personvernhensyn vektlegges. Arbeidstager skal ha rett til å varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten, og fremgangsmåte ved varslingen skal være forsvarlig. Gjengjeldelse mot arbeidstakere som varslet før bestemmelsens ikrafttredelse, må anses som uakseptabelt. I likhet med lovens § 2-5, bør det være slik at dersom arbeidstager fremlegger opplysninger som gir grunn til å tro at det har funnet sted gjengjeldelse, skal det legges til grunn at slik gjengjeldelse har funnet sted hvis ikke arbeidsgiversannsynliggjør noe annet. En gjennomgang av epost som Siemens her har varslet, vil lett kunne oppfattes som en form for gjengjeldelse.»

Etter at SBS henvendte seg til Datatilsynet, ble det av Datatilsynet avgitt nok en uttalelse, hvorfra hitsettes følgende:

«Etter det tilsynet forstår av Deres brev, er formålet med en gjennomgang å klarlegge hva som har skjedd og vurdere de interne retningslinjene for å sikre at liknende forhold ikke skal gjenta seg. For Datatilsynet fremstår det som bemerkelsesverdig at Siemens, etter de allerede gjennomførte granskninger og rettssak, ennå ikke har oversikt over hva som har skjedd, og at de interne retningslinjene ikke er gjennomgått for å sikre at liknende forhold ikke skal gjenta seg. Datatilsynet finner det vanskelig å anbefale et slikt tiltak.»

Retten slutter seg for det vesentligste til Datatilsynets uttalelse i saken. Argumentasjonen er til dels sammenfallende med den vurdering retten har foretatt.

På grunnlag av den foranstående vurdering, har retten kommet til at det for SBS ikke har krav på tilgang til A epost. A har således tilstrekkelig sannsynliggjort et forføyningskrav.

Når det gjelder kravet til sikringsgrunn, har saksøkte ikke hatt innsigelser. Retten finner at det er tilstrekkelig sannsynliggjort at det er nødvendig å få en midlertidig ordning i et omtvistet rettsforhold for å avverge en vesentlig skade eller ulempe. Kravet til sikringsgrunn i henhold til tvangsfullbyrdelseslovens § 15-2, 1.ledd litra b, anses således å være oppfylt. Retten finner også at alternativet i § 15-2, 1. ledd, litra a, er anvendelig. Saksøktes adferd gjør det nødvendig med en midlertidig sikring av kravet fordi forfølgningen ellers vil bli vesentlig vanskeliggjort.

Begjæringen om midlertidig forføyning blir etter dette å ta til følge.

Saksøker har vunnet saken fullt ut og saksøkte pålegges å erstatte saksøkers omkostninger, jf tvangsfullbyrdelsesloven §tvistemålslovens § 172 første ledd. Omkostningsoppgaven lyder på kr 20.000,- med tillegg av merverdiavgift kr 5.000,-. Retten har ikke bemerkninger til det påståtte beløp.

Slutning: 

  1. Siemens Business Services AS forbys for tiden å foreta innsyn i gjennomgå As epost.
  2. Siemens Business Services AS tilpliktes å erstatte A kr 20.000,-i saksomkostninger, med tillegg av kr 5.000,- i merverdiavgift.