Raufossdommen (Rt. 2001 s. 1589)

Om dommen

Omtalen er basert på utdrag av Mette Borchgrevinks framstilling i CompLex 5/11.

I Raufossdommen (Rt. 2001 s. 1589) ble en arbeidstaker sagt opp som følge av bruk av arbeidsgivers internettlinje til privat formål. I denne enstemmige høyesterettsdommen ble oppsigelsen kjent gyldig, mens avskjeden ble kjent ugyldig.

Saken er fra tiden da personregisterloven gjaldt, dvs. personopplysningsloven med pol §§ 8 bokstav f) og 11 gjaldt ikke. Imidlertid gjaldt personregisterloven § 6 med et saklighetskrav, hvor det inngikk en interesseavveining mellom hensynet til arbeidsgivers behov og arbeidstakers personvern: ”Registrering av personopplysninger  skal være saklig begrunnet ut fra hensynet til administrasjon og virksomhet i det organ eller foretak som foretar registreringen”.

Arbeidstakeren hadde vært ansatt i 27 år som elektroingeniør og driftskonsulent før oppsigelsen, som ble begrunnet med ulovlig nedlastning av private musikkfiler. Denne nedlastningen brukte internettkapasitet som tilsvarte 16 – 20 brukere og representerte halvparten av all nedlastning som skjedde. Dette medførte at nedlastingen fortrengte andre brukere. Nedlastingen ble vurdert som en sikkerhetsrisiko for virksomheten. Den var også i strid med bedriftens arbeidsreglement.

Arbeidsgiver undersøkte brannmurloggene og tok seg inn på arbeidstakerens kontor og tok utskrift av harddisken på den ene av hans PC’er. Retten vurderte om arbeidsgivers kontroll av brannmurlogg var lovlig i henhold til det lovfestede og ulovfestede personvern, samt forskriften til den dagjeldende personregisterloven, som tilsvarte personopplysningsforskriften § 7-11. Høyesterett anså dette som ”administrasjon av systemet”.

 ”Bedriften hadde et legitimt behov for å søke å få bedret utnyttelsen av internettlinjen, som var et tiltagende problem i det løpende arbeid på IT-avdelingen, og jeg kan ikke se at hovedforskriftens § 2-20 annet ledd utgjør noe hinder for bedriften til i dette tilfellet å gå videre med den informasjon man så langt hadde innhentet om As belastning av internettlinjen, og eventuelt benytte denne ved oppsigelse av A.”

Vi har to bevisavskjæringskjennelser som gjelder undersøkelse av arbeidstakers nedlastning av pornografiske filer, og som er paralleller til ConocoPhillipsdommen og Raufossdommen.

Selve dommen

Dommer Rieber-Mohn: Saken gjelder gyldigheten av oppsigelse begrunnet i arbeidstakers bruk av arbeidsgivers internettlinje til privat formål.

A, født 1946, ble i 1971 ansatt som elektriker ved Raufoss Ammunisjonsfabrikker. Han ble senere elektroingeniør, og han begynte i 1992 som driftskonsulent ved IT-avdelingen i Raufoss Service AS, som var ett av flere heleide datterselskaper i konsernet Raufoss ASA. Konsernet produserer til militære og sivile formål. I begge virksomheter finnes det ikke ubetydelige mengder sensitiv informasjon. Raufoss Service AS fikk senere navnet Raufoss Engineering & Services AS, heretter forkortet til Raufoss. Uten at det har betydning for partsforholdet i saken, nevner jeg at IT-avdelingen, der A var ansatt i 1999, senere er solgt til Runit Raufoss Industripartner AS. IT-avdelingen hadde i alt 22 ansatte, hvorav 8 personer arbeidet i driftsavdelingen, deriblant A. Avdelingen ydet dataservice og andre tjenester til konsernet Raufoss ASA.

Konsernet hadde i 1999 en internett-tilkopling som kostet kr 150.000 pr. år. Linjen hadde en kapasitet på 128 kb/s. Dette var for liten kapasitet i forhold til antall brukere – i alt 450-500 PC’er. Linjen ble brukt dels til å hente inn informasjon, dels til elektronisk post. I løpet av 1999 mottok bedriftsledelsen stadig oftere klager fra brukerne over dårlig kapasitet på internettlinjen. I august 1999 foreslo A innkjøpt et program som effektiviserte nedlastingen fra internett. Dette « Get Right-programmet » ble anskaffet og i stor grad disponert av A. Bruken av programmet til nedlasting fra internett på As 2 PC’er tilsvarte en belastning på internettlinjen svarende til i alt 16-20 brukere. Situasjonen forverret seg utover høsten 1999. Ventetiden var lang, og av og til falt brukerne ut. I desember ble det bestilt en tilleggslinje for å bedre kapasiteten.

Den 14. desember 1999 sørget IT-sjef Nils Terje Haavi for å få en utskrift av loggen over den interne internettbruken (« brannmursloggen ») fra den tilfeldig valgte dato 1. november 1999. Loggutskriften viste hvilke PC’er som hadde vært i aktivitet denne dagen. As to PC’er sto for ca 50% av nedlastingen. Flere loggutskrifter viste det samme mønsteret.

Dette var bakgrunnen for at Haavi og en kollega fredag den 17. desember låste seg inn på As kontor etter arbeidstid og observerte to PC’er som var i bruk med fortløpende nedlasting fra internett. Det ble tatt en katalogutskrift av den ene PC’en, som viste 541 lagrede musikkfiler, såkalte MP3-filer (komprimert musikk). Hver fil svarer til en sang eller et kortere musikkstykke på ca 3 minutter. Ved en undersøkelse av skjermbildet på den andre PCen ble antallet lagrede musikkfiler der anslått til ca 1.000. Det kunne ikke uten videre slås fast at alle disse filer var lastet ned fra internett.

Mandag den 20. desember 1999 informerte Haavi personaldirektør Bjørn Myhre om forholdet. Det ble avtalt et møte med A. Den 21. desember tok Haavi med seg A til et møte på Myhres kontor. A var ikke på forhånd orientert om hva møtet gjaldt. Senere ble også to tillitsvalgte tilkalt til møtet. A erkjente at han hadde lastet ned mellom 600 og 700 filer musikk fra internett til privat bruk. Det ble deretter holdt særmøter, hvor ledelsen besluttet oppsigelse av A. Oppsigelsen ble samme dag meddelt A. Fra denne gjengis:

«Det vises til dagens møte hvor bl.a tillitsvalgte fra NITO deltok. Som meddelt er det avdekket at du i stort omfang har foretatt nedlasting av musikkfiler på bedriftens utstyr i arbeidstiden. Bedriften anser dette til å være et alvorlig brudd på arbeidsreglementet. Dette gjelder i relasjon både til den sikkerhetsrisiko som følger av det du har gjort samt ulovlig bruk at RA’s utstyr. Dessuten ansees dette å være straffbart i forhold til gjeldende offentlige regler og at det kan medføre et straffeansvar både for deg og for bedriften.

Vi finner dette så alvorlig at vi har vurdert å gå til avskjed av deg, men vi finner, alle forhold tatt i betraktning å ville gjennomføre oppsigelse dog slik at du er fritatt for arbeidsplikt fra d.d. Dette betyr at bedriften vil utbetale lønn i oppsigelsestiden frem til utløpet av april 2000.»

A ble samme dag pålagt å rydde kontoret og slette musikkfilene. Under slettingen talte han – ifølge egen forklaring – i alt 626 musikkfiler som han erkjente var nedlastet fra internett. Han erkjente også nedlasting av en del covere.

Det ble holdt et forhandlingsmøte mellom partene 11. januar 2000, men oppsigelsen ble fastholdt.

Ved stevning av 11. februar 2000 til Hedmarken herredsrett gikk A til sak mot Raufoss og påsto at oppsigelsen måtte anses som avskjed, og at denne verken var gyldig som avskjed eller oppsigelse. Samtidig krevde han erstatning for tapt arbeidsinntekt og erstatning for ikke økonomisk skade etter rettens skjønn, og dessuten begjærte han rett til å gjeninntre i stillingen. Kjennelse og dom ble avsagt 12. juli 2000. I kjennelsen ble begjæringen om gjeninntreden ikke tatt til følge, mens herredsretten avsa dom med slik domsslutning:

  1. Avskjeden av A kjennes ugyldig som avskjed, men gyldig som oppsigelse med opphør av arbeidsforholdet fra 30.4.2000, jf. arbeidsmiljøloven § 66, nr. 4.
  2. Raufoss Service AS dømmes til å betale A erstatning for ikke økonomisk skade med kr 30.000,- Oppfyllelsesfristen settes til 14 dager.
  3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

A påkjærte herredsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, som stadfestet denne ved kjennelse av 26. september 2000.

Dommen ble av A anket til lagmannsretten for så vidt gjaldt gyldigheten av oppsigelsen. Han opprettholdt også kravet om erstatning for tapt arbeidsinntekt. Raufoss anket ikke over at avskjeden ble kjent ugyldig, og at A ble tilkjent erstatning for ikke økonomisk skade.

Eidsivating lagmannsrett, satt med to meddommere, avsa 7. mars 2001 dom med slik domsslutning:

  1. Herredsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.
  2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens. Flertallet – fagdommerne og den ene meddommer – kom til at det var saklig grunn til oppsigelse, og at denne således var gyldig. Den dissenterende meddommer sluttet seg langt på vei til flertallets syn på de faktiske forhold i saken og på det kritikkverdige i As opptreden, men kom likevel til at oppsigelsen var usaklig.

A anket dommen til Høyesterett. Anken gjaldt prinsipalt saksbehandlingen. Denne del av anken bygget på at lagmannsretten feilaktig hadde akseptert som lovlig at bedriften hadde innhentet logger fra ankende parts datautstyr for å begrunne at oppsigelsen var saklig. Subsidiært anket A over bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen i spørsmålet om oppsigelsens gyldighet. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 6. juni 2001 ble anken over saksbehandlingen nektet fremmet etter tvistemålsloven § 373 tredje ledd nr. 1, mens anken for øvrig ble henvist.

For Høyesterett er fremlagt en rekke nye dokumenter, derunder skriftlige erklæringer fra to sakkyndige vitner som hver av partene har engasjert. Videre er fremlagt bevisopptak med avhør av de nevnte sakkyndige, av ankende part og vitner fra Raufoss.

Den ankende part – A – har i hovedsak gjort gjeldende:

A bestrider ikke at han i stor grad har gjort bruk av internett høsten 1999, men nedlastingen var i det alt vesentlige arbeidsrelatert.

Det er ikke riktig, som Raufoss hevder, at A hadde minimalt behov for internett i sitt arbeid for bedriften høsten 1999. Han var pålagt å arbeide med år 2000-problemet, dvs. forebygge datatekniske problemer i forbindelse med tusenårsskiftet. Derfor var det av vesentlig betydning å laste ned programmer og informasjon fra internett om dette tema. A ble aldri tatt av dette arbeidet. Da Raufoss anskaffet Get Right-programmet i august 1999, var det for å effektivisere As bruk av internettlinjen.

Når det gjelder beregningen av omfanget av As private nedlasting av musikkfiler, glemmer Raufoss å skille mellom den nedlasting fra internett som er yrkesrelatert, og den som skjer privat. Raufoss skiller heller ikke mellom den faktiske forekomst av MP3-filer på As PC’er og filer som er lastet ned fra internett. Mange filer er tatt med på backup-bånd hjemmefra og mellomlagret på PC’ene for å sikre plass til yrkesrelatert informasjon på PC’en hjemme. Den sakkyndige Stein A.J. Møllerhaugs erklæring støtter fullt opp om As forklaring om at han ikke har lastet ned mer enn 626 musikkfiler fra internett. Fra sin praksis visste Møllerhaug om større bedrifter som nøyde seg med å innskjerpe rutinene til tross for at ansatte hadde nedlastet mange ganger så mange musikkfiler som A kan belastes i denne saken.

Det kan heller ikke dokumenteres at nedlastingen av musikkfiler på As PC’er har funnet sted i arbeidstiden. Utskriften av brannmurloggen fra 13. desember 1999 viser tvertom at nedlastingen må ha skjedd etter arbeidstid.

As private bruk av internett har derfor heller ikke fortrengt andre brukere. Alle hadde problemer med internettlinjen, i første rekke fordi denne hadde for dårlig kapasitet. At A ved bruk av Get Right-programmet fikk effektivisert sin arbeidsrelaterte internettbruk, i noen grad til fortrengsel for andre brukere, kan ikke bebreides ham.

Det er på ingen måte dokumentert at As private internettbruk påførte bedriften en særlig sikkerhetsrisiko. Sakkyndige Møllerhaug har uttalt at As virksomhet innebar en vesentlig mindre sikkerhetsrisiko enn den en vanlig internettbruk ville ha utgjort.

Arbeidsreglementet ved Raufoss gir praktisk talt ingen veiledning ved bedømmelsen av As forhold. IT-instruksen fra 1995 har et forbud mot bruk av datautstyr til private formål, men denne var ikke tilgjengelig på IT-avdelingen. Det var ett eksemplar i bedriften, og instruksen ble ikke håndhevet, iallfall ikke konsekvent.

Når det gjelder saklighetsvurderingen etter arbeidsmiljølovens § 60 nr. 1, så er det ikke grunnlag for oppsigelse av A selv om Høyesterett skulle legge til grunn Raufoss’ faktiske anførsler. Saklighetskriteriet i § 60 nr. 1 er en rettslig standard som i rettspraksis er utviklet slik at det i dag kreves mer for saklig oppsigelse enn ved lovens vedtakelse.

Det må kreves forholdsmessighet mellom forgåelsen og reaksjonen. I As favør må det veie tungt at han ved oppsigelsen hadde bak seg 28 års plettfri tjeneste i bedriften. Han har ikke hatt noen økonomisk gevinst av sin private bruk av PC’ene, og Raufoss har ikke lidt noe påviselig økonomisk tap. A ble ikke gitt noen advarsel, og dette ville, som nevnt av Møllerhaug, vært en vanlig reaksjon i arbeidslivet ved misbruk som i foreliggende tilfelle.

Arbeidsgivers forhold må også komme inn i saklighetsvurderingen. Ved å gå inn på brannmurloggen for å undersøke As PC-aktivitet, brøt Raufoss personregisterloven. Da Haavi og en kollega gikk inn på hans kontor og undersøkte hans PC’er, overskred de også det ulovfestede personvern.

Dersom oppsigelsen etter dette må kjennes ugyldig, består arbeidsforholdet til Raufoss, og A ønsker å gjeninntre i sin stilling. Det er enighet mellom partene om at det lidte inntektstap utgjør kroner 522.392. Det er ingen grunn til at beløpet skal avkortes etter arbeidsmiljølovens § 62 annet ledd. Det er heller ikke grunnlag for – slik Raufoss subsidiært påstår – at arbeidsforholdet skal opphøre selv om oppsigelsen anses usaklig, jf. § 62 første ledd annet punktum. Dersom regelen kommer til anvendelse, vil A ha krav på erstatning for tap i fremtidig erverv fastsatt etter rettens skjønn.

Den ankende part har lagt ned slik påstand:

«prinsipalt:

  1. Oppsigelsen av A kjennes ugyldig.
  2. A tilkjennes erstatning for lidt inntektstap med kr 522.392.
  3. A tilkjennes saksomkostningene for alle retter.

subsidiært:

  1. For det tilfelle at As arbeidsforhold opphører i medhold av arbeidsmiljølovens § 62 første ledd, 2. punktum tilkjennes A erstatning for lidt inntektstap med kr 522.392, samt erstatning for fremtidig inntektstap, regnet fra 1.12.2001, nærmere fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 500.000.
  2. A tilkjennes saksomkostningene for alle retter. »

Ankemotparten – Raufoss Engineering & Services AS – har i hovedsak gjort gjeldende:

Den begrensede internettkapasiteten ved bedriften i 1999 var vel kjent og krevde en særlig hensynsfullhet og moderasjon hos brukerne. Internett var av stor betydning for bedriften, både ved at linjen var en kilde til viktig informasjon og en kanal for utstrakt bruk av e-post. Et særlig ansvar hvilte på A, som hadde servicen overfor andre IT-brukere som en viktig arbeidsoppgave.

A hadde ikke nevneverdige oppgaver høsten 1999 som gjorde det nødvendig å bruke internett. Han var av ledelsen tatt av år 2000-prosjektet. Likevel lastet han ned et omfattende materiale fra internett. Svakheten ved sakkyndige Møllerhaugs erklæring er at han bygger på As forklaring om at han i betydelig grad måtte bruke internett for å utføre sitt arbeid. Lagmannsretten la ikke As forklaring til grunn på dette punkt. Og det finnes ikke på As to PC’er spor av nedlastet arbeidsrelevant materiale om år 2000-problemet, bare nedlastet musikk.

Oppsigelsesgrunnlaget er ikke primært misbruk av As arbeidstid, men misbruk av en knapphetsressurs ved bedriften. Misbruk av egen arbeidstid var bare en del av oppsigelsesgrunnlaget. Det er for øvrig ikke uproblematisk med nedlasting utenfor arbeidstid heller. Brukere som hadde problemer i arbeidstiden og utsatte internettbruken til etter arbeidstid, opplevde også store kapasitetsproblemer som følge av As automatiske nedlasting av musikk.

Når det gjelder omfanget av den private nedlastingen fra internett, er det flere forhold som taler for at den har hatt et betydelig større omfang enn de 626 musikkfiler A har erkjent. Det kan også påvises at deler av nedlastingen har skjedd i As arbeidstid. Ved hjelp av Get Right-programmet har A under nedlastingen brukt internettkapasitet som tilsvarte 16-20 brukere, og dette skjedde til fortrengsel for andre brukere. Det vises til at bedriften fikk klart bedre kapasitet på sin internettlinje etter at A sluttet.

Bedriften har ikke krenket det ulovfestede personvern. A er aldri blitt overvåket. Det var kapasitetsproblemene som utløste brannmurundersøkelsen. Utskriften av brannmurloggen ble tatt som ledd i bedriftens bestrebelser på å få en bedre utnyttelse av kapasiteten. Det var heller ikke noen krenkelse av personvernhensyn at IT-sjef Haavi tok seg inn på As kontor. IT-avdelingens databrukere hadde nøkler til hverandres kontorer og brukte fra tid til annen hverandres PC’er. Musikktitlene på As PC er ikke beskyttelsesverdige personopplysninger.

Ved saklighetsvurderingen kommer det sentralt inn at A har begått et alvorlig brudd på IT-instruksen. Denne instruksen ble håndhevet i praksis, og den var vel kjent av A. Instruksen var lagt ut på nettet og tilgjengelig for alle. A har også utsatt bedriften – som har mye sensitiv informasjon – for en sikkerhetsrisiko. Det er selve søkevirksomheten, surfingen på mer eller mindre tvilsomme nettsteder, som har representert en risikoeksponering. A har egenrådig overtrådt de sikkerhetsgrenser bedriften har fastsatt. Det er ikke grunnlag for å hevde at det er vanlig ved større bedrifter å akseptere nedlasting av musikk, bilder og liknende til private formål. Undersøkelser av oppfatninger om dette i næringslivet viser det motsatte.

Ved så alvorlig instruks- og lojalitetsbrudd som A har gjort seg skyldig i, er det ikke grunnlag for å legge stor vekt på subjektive rimelighetsmomenter som 28 års ansiennitet uten negative anmerkninger fra arbeidsgiver.

Oppsigelsen må anses saklig begrunnet og derved gyldig. Dersom Høyesterett skulle komme til motsatt resultat, erkjennes erstatningsplikt, men erstatningen må avkortes etter arbeidsmiljølovens § 62 annet ledd. A har somlet med å søke nye stillinger og forsømt sin plikt til å begrense tapet. Han kan heller ikke ha krav på gjeninntreden, jf. unntaksregelen i § 62 første ledd annet punktum. Haavi er fortsatt IT-sjef på avdelingen etter at datterselskapet er overdratt, og han er helt uten tillit til A. Arbeidsforholdet må følgelig opphøre.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

«prinsipalt:

  1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
  2. A dømmes til å betale saksomkostninger til Raufoss Engineering & Services AS innen 14 dager fra forkynnelse av Høyesteretts dom.

subsidiært:

  1. As arbeidsforhold opphører fra det tidspunkt retten bestemmer, jf. arbeidsmiljølovens § 62 første ledd, 2. punktum.
  2. A dømmes til å betale saksomkostninger til Raufoss Engineering & Services AS innen 14 dager fra forkynnelse av Høyesteretts dom.»

Jeg er kommet til at oppsigelsen av A ikke var usaklig.

Jeg nevner innledningsvis at det for Høyesterett foreligger betydelig uenighet mellom partene for det første om i hvilken utstrekning A høsten 1999 var avhengig av å bruke internett for å utføre de arbeidsoppgaver som lå til stillingen hans. Svaret på dette spørsmål har betydning for det annet spørsmål partene er sterkt uenige om, nemlig omfanget av As bruk av internett til privat formål, og i hvilket omfang nedlastingen av musikkfiler skjedde i arbeidstiden. Bevisspørsmålene er av vesentlig betydning for sakens rettslige hovedspørsmål, om bedriftens oppsigelse av A var usaklig.

Det er to hovedtyper av bevis som er presentert for Høyesterett. For det første har partene lagt frem bevis i form av datautskrifter og sakkyndige vitners analyser av disse. Det foreligger således utskrift av harddiskene på den ene av As 2 PC’er, som blant annet viser hvilke musikkfiler som var lagret der. Dernest foreligger utskrifter av brannmurloggen som viser nedlastingsaktiviteten på As PC’er en tilfeldig bestemt dag, nemlig 13. desember 1999. Det er også lagt frem en rapport fra bedriftens sakkyndige som viser samlet internettaktivitet (« Sum of bytes », dvs. antall overførte « bytes », og tiden overføringen tok) på begge As PC’er i tiden 1. november til 21. desember, og dessuten en rekke grafiske plansjer som viser As bruk av internettlinjen sammenliknet med andre brukere i bedriften. Partene har bare i begrenset utstrekning kastet lys over dette grunnlagsmaterialet, som ikke uten videre gir klare svar på de bevisspørsmål saken reiser. Grunnlagsmaterialet er til dels vurdert og kommentert av de sakkyndige som partene har engasjert, Stein A.J. Møllerhaug av A og Erling Schackt av Raufoss. De sakkyndige vitner synes også å være uenige, i den grad de uttaler seg om de samme spørsmål.

For det annet foreligger, som tidligere nevnt, bevisopptak med forklaringer av A og flere vitner, med de svakheter slike skriftlige forklaringer alltid vil ha sammenliknet med direkte avhør av vitner for den dømmende rett.

Etter min mening har ankeforhandlingen vist at Høyesterett må bygge på et materiale av noe begrenset bevisverdi når man skal ta stilling til partenes omfattende uenighet om faktiske spørsmål. I denne situasjon får lagmannsrettens bevisbedømmelse, som bygger på en umiddelbar bevisføring, en særlig tyngde. Jeg ser derfor denne sak slik at det skal særlige grunner til for å fravike det faktum lagmannsretten har lagt til grunn.

Jeg finner det på denne bakgrunn hensiktsmessig å gjengi hva flertallet i lagmannsretten er kommet til i de sentrale faktiske tvistepunkter. Det heter således i dommen på side 10:

«Bedriftens sakkyndige vitne har forklart at han i tiden fra 1 november til 21 desember 1999 har registrert nedlasting på As PC-er på godt over 8 gigabyte i løpet av ca 1300 timer, av dette 710 timer på dagtid. På bakgrunn av den sakkyndiges forklaring legger flertallet til grunn at det nedlastede materialet i hovedsak er musikkfiler. A har forklart at han lastet ned musikk med Get Right programmet fra dette ble anskaffet i august 1999, fram til han måtte gå på dagen 21 desember 1999. Flertallet legger derfor til grunn at A har lastet ned langt mer enn det som fremgår av opplysningene fra den sakkyndige. Flertallet finner det også sannsynliggjort at noe av det arbeidet A har hatt med søking og klargjøring for å få Get Right programmet til å laste ned musikkfiler automatisk, må ha foregått på dagtid. Uansett finner flertallet det klart at As virksomhet har påvirket kapasiteten på Internetlinjen så sterkt i arbeidstiden – og til dels etter arbeidstid – at det har skapt forsinkelse og problemer for andre brukere.»

Videre konstaterer flertallet på side 12 i dommen:

« … A har hevdet at mye av det som ble lastet ned på hans PC-er høsten 1999, gjaldt 2000 års problematikken. Bedriften har imidlertid opplyst at noe slikt materiale ikke lå lagret på serveren der det eventuelt skulle ligge. Flertallet legger dessuten til grunn at As arbeid med tusenårsskiftet høsten 1999 fortrinnsvis gjaldt klargjøring av PC-er, slik arbeidsgiver har oppgitt, ikke nedlasting av dokumentasjon. »

Jeg kan ikke se at ankende part for Høyesterett har fremlagt bevismateriale som gir grunnlag for å fravike lagmannsrettens – flertallets – bevisbedømmelse i de siterte avsnitt.

Når det gjelder omfanget av nedlastingen av musikk fra internett, har A som nevnt erkjent å ha lastet ned 626 musikkfiler og en del covere. Det er enighet mellom partene om at dette tilsvarer en bruk av internettlinjen på 1.9 GB (gigabytes). Samtidig vet vi – ifølge As egen forklaring – at nedlastingen fant sted fra august til oppsigelsesdatoen 21. desember 1999. Det er videre enighet mellom partene om at den samlede nedlasting til begge As PC’er bare i perioden fra 1. november til 21. desember 1999 var vel 8.3 GB. Og fra en tilfeldig valgt dato – den 13. desember 1999 – foreligger det omfattende utskrifter fra As PC’er som viser nedlasting fra en lang rekke forskjellige nettadresser. Det er på det rene og uomtvistet at en del av disse er adresser som det er nedlastet musikkfiler fra. Men partene har bare i begrenset grad kunnet kaste lys over nettadressenes identitet, blant annet fordi flere av disse ikke lenger finnes på internett.

Det jeg særlig har festet oppmerksomheten ved, er at ankende part ikke har kunnet påvise og dokumentere ett eneste eksempel på nedlasting fra internett som kan knyttes til hans arbeid med år 2000-problemet høsten 1999. Dette er påfallende på bakgrunn av As forklaring om at han lastet ned programmer og mye informasjon om denne problematikken og lagret relevant stoff over på bedriftens fellesserver. Det viste seg imidlertid at fellesserveren ikke inneholdt noe relevant stoff om tusenårsskiftet og IT-problemer i den forbindelse. IT-sjef Nils Terje Haavi har i bevisopptaket forklart at det ikke kan utelukkes at slikt stoff kan være slettet fra fellesserveren før A sluttet. I sin forklaring har A benektet at han har slettet dette. Til dette vil jeg bemerke at det for meg fremstår som mindre sannsynlig at andre enn A allerede høsten 1999 har slettet all relevant informasjon som A skulle ha lagret om år 2000-problemet, mens A fortsatt var ansatt i bedriften. Dette så meget mer som slettingen – som Haavi har forklart – « i såfall må ha vært systematisk idet serveren inneholdt materiale som var lagret gjennom første halvår 1999 ».

Det mest sannsynlige er etter min mening at det ikke i særlig utstrekning har vært nedlastet informasjon om 2000-problematikken på As PC’er. De forhold jeg har trukket frem og lagt vekt på, underbygger således lagmannsrettens bevisvurdering når den har lagt til grunn at « det nedlastede materialet i hovedsak er musikkfiler ».

For Høyesterett har ankende part med styrke fremholdt at den erkjente nedlastingen av musikk har funnet sted utenfor arbeidstid, og at den ikke har skapt ekstra problemer for andre internettbrukere ved bedriften. Den tidligere nevnte oversikt over omfanget av nedlasting til As PC’er i tiden 1. november til 21. desember 1999, viser at det er medgått mer tid til nedlasting i tidsrommet kl. 07.00-17.00 enn på kvelds- og nattid – nærmere bestemt 710 mot 602 timer. Samtidig fremgår det at nedlastingen om dagen har foregått vesentlig langsommere enn etter kl. 17.00. Brannmurloggen fra 13. desember viser at nedlastingen av musikk denne dagen hovedsakelig foregikk etter kl. 16.00, da As arbeidstid opphørte, og frem til ca kl. 19.00. Selv om en stor del av nedlastingen skulle ha funnet sted mellom kl. 16.00 og 17.00, må denne likevel for en del ha skjedd til fortrengsel for kolleger som i sitt arbeid hadde behov for å bruke internett. Det er således av ankemotparten lagt frem et eksempel på at en ansatt ved IT-avdelingen, som hadde ansvaret for å legge inn antivirusprogrammer på internettlinjen, hadde så store problemer med linjens begrensede kapasitet i arbeidstiden, at han utsatte arbeidet til etter kl. 16.00. Men også da fikk han problemer med den begrensede kapasitet, og arbeidet tok dobbelt så lang tid som det normalt skulle ha gjort. Det kan neppe være tvilsomt at automatisk nedlasting på As PC’er var en faktor i disse problemene.

Det blir min konklusjon så langt, at lite av det bevismaterialet ankende part har lagt frem er egnet til å rokke ved lagmannsrettens bevisbedømmelse. Snarere er det mitt inntrykk at de bevis som Høyesterett har fått presentert, underbygger lagmannsrettens konstatering av at det nedlastede materialet på As PC’er høsten 1999 hovedsakelig var musikkfiler. Iallfall har det sannsynligheten for seg at A i den aktuelle periode lastet ned fra internett langt mer enn de 626 musikkfiler han har erkjent, og at As bruk av internett til private formål har « skapt forsinkelse og problemer for andre brukere », som flertallet i lagmannsretten uttrykker det.

Det er også uenighet mellom partene om hvorvidt As virksomhet har utgjort en sikkerhetsrisiko for bedriften. På bakgrunn av den begrensede bevisførsel på dette punkt finner jeg det vanskelig å ta stilling til dette spørsmål. Jeg nøyer meg med å konstatere at Raufoss i ikke liten utstrekning sitter inne med sensitiv informasjon både i den militære og den sivile produksjonsvirksomhet, og at det ikke kan utelukkes at As surfing etter en lang rekke ukjente internettadresser har utsatt bedriften for en viss sikkerhetsrisiko.

Spørsmålet blir så om As omfattende bruk av internett til private formål høsten 1999, til dels til fortrengsel for andre brukere, ga Raufoss saklig grunn til å si ham opp 21. desember, jf. arbeidsmiljølovens § 60 nr. 1.

I arbeidsreglementet for de ansatte ved Raufoss heter det: « Enhver har plikt til å følge de påbud og forbud og etterleve de forholdsregler som ledelsen måtte finne påkrevd å etablere til sikring av bedriften.» Og i bedriftens instruks for databruk og sikkerhet fra 1995, slås det fast i pkt. 3 om « Beskyttelse mot uautorisert tilgang og bruk av utstyr »: « Datautstyr skal kun brukes for tjenesteformål godkjent av linjeledelsen.» Jeg nevner at denne instruksen var vel kjent for de ansatte ved IT-avdelingen. Den var også lagt ut på nettet og tilgjengelig for alle.

Selv om instruksen vanskelig kan tas helt på ordet, noe bedriften heller ikke har anført, er det etter min mening ikke tvilsomt at det omfattende misbruk som A er ansvarlig for høsten 1999, var et alvorlig brudd på arbeidsreglement og instruks. Misbruket var også et alvorlig brudd på den lojalitetsplikt han som arbeidstaker hadde overfor sin arbeidsgiver. Særlig tungt veier det her at en sentral arbeidsoppgave for A var å yte dataservice også internt i avdelingen. I stillingsbeskrivelsen for A ble slått fast at hans arbeidsoppgaver blant annet var drift, feilsøking og reparasjon av IT-utstyr. A var klar over kapasitetsproblemene på internettlinjen, og at han ved bruk av Get Right-programmet la et vesentlig større beslag på denne enn en vanlig bruker. Den posisjon han innehadde som datakonsulent måtte etter min mening skjerpe hans plikt til ikke å belaste denne linjen unødig.

På dette grunnlag hadde Raufoss saklig grunn til å si opp A. Jeg kan ikke se at det har nevneverdig betydning i motsatt retning at IT-instruksen ikke var innskjerpet til tross for at flere ansatte utvilsomt hadde problemer med å bruke internettlinjen, eller at A ikke var gitt en advarsel før bedriften gikk til oppsigelse. For de ansatte ved IT-avdelingen, som hadde adgang til internett, lå de nevnte problemene i dagen. De trengte ingen innskjerping av instruksen for å forstå at det i den aktuelle knapphetssituasjon var uriktig og illojalt å belaste internett til privat formål i et omfang som fortrengte og vanskeliggjorde arbeidsoppgavene for andre brukere. Av denne grunn kan det heller ikke ha avgjørende betydning at A ikke var gitt en advarsel før oppsigelse ble vurdert. Da As misbruk ble oppdaget, var dette så omfattende at jeg har forståelse for at en advarsel fra arbeidsgiveren må ha fremstått som en for svak reaksjon.

Det er fra ankende parts side fremholdt at det må få betydning ved saklighetsvurderingen at bedriften har overtrådt grensen både for det lovfestede og ulovfestede personvern. Overtredelsen fant sted ved kartlegging av nettverkstrafikken mot As to PC’er, og ved at Haavi og en kollega på basis av en utskrift fra brannmurloggen tok seg inn på As kontor og kontrollerte og tok utskrift av harddisken på den ene av hans PC’er. Bedriften skulle, hevder ankende part, ha begrenset seg til å innskjerpe rutinene etter å ha sett brannmurloggen.

Jeg kan ikke være enig i dette. Da Haavi sørget for at det ble tatt utskrift av brannmurloggen for 1. november 1999, som viste at As to PC’er sto for halvparten av belastningen denne dag, var undersøkelsen så langt i overensstemmelse med personregisterlovens hovedforskrift § 2-20, som lyder slik:

« Aktivitetslogg i et edb-system eller datanett
Register over aktiviteter (hendelser) internt i et edb-system eller datanett, samt register over disposisjoner til ressurser internt i systemet unntas fra konsesjonsplikten etter personregisterloven § 9 første ledd.
Registeret kan bare brukes til administrasjon av systemet, og til å avdekke/oppklare brudd på sikkerheten i edb-systemet.»

Selv om utskriften av loggen og de øvrige undersøkelsene av brannmurloggene i desember 1999 ga informasjon om aktiviteten på As PC’er, måtte undersøkelsen aksepteres som « administrasjon av systemet », jf. annet ledd. Bedriften hadde et legitimt behov for å søke å få bedret utnyttelsen av internettlinjen, som var et tiltagende problem i det løpende arbeid på IT-avdelingen, og jeg kan ikke se at hovedforskriftens § 2-20 annet ledd utgjør noe hinder for bedriften til i dette tilfellet å gå videre med den informasjon man så langt hadde innhentet om As belastning av internettlinjen, og eventuelt benytte denne ved oppsigelse av A.

En annen sak er om det var rettmessig av Haavi og en kollega 17. desember etter arbeidstid å ta seg inn på As kontor og ta utskrift av harddisken på den ene av As to PC’er. Jeg finner det ikke påkrevet å ta stilling til dette spørsmålet. Bedriftens handlemåte må sees i lys av at ordningen ved IT-avdelingen etter det opplyste var slik at det var vanlig og akseptert at de ansatte gikk inn på hverandres kontorer og til dels brukte hverandres PC’er. Utskriften ble tatt da man med dette som utgangspunkt oppdaget at As PC’er fortløpende lastet ned musikkfiler fra internett. Jeg kan ut fra dette vanskelig se at det kan rettes kritikk av betydning mot at ledelsen av IT-avdelingen gikk frem som den gjorde, og bedriften kan ikke være avskåret fra å bruke opplysningene i utskriften i forbindelse med oppsigelsen.

Det gjenstår å ta stilling til om oppsigelsen virker så uforholdsmessig og urimelig overfor A at den må anses usaklig av den grunn. Jeg nevner først at subjektive rimelighetshensyn ikke kommer inn med samme tyngde når oppsigelsesgrunnlaget er arbeidstakers eget forhold som når grunnlaget er driftsinnskrenkning eller rasjonalisering, jf. arbeidsmiljølovens § 60 nr. 2 annet punktum og Rt-1992-1023 på side 1027.

Jeg kan heller ikke se at det kan få utslagsgivende betydning i saken at A ved oppsigelsen hadde 28 års tjeneste i Raufoss uten at han tidligere hadde fått negative anmerkninger. Hans misbruk av den hardt belastede internettlinjen ved Raufoss fra august til desember 1999 var etter mitt syn et så alvorlig og langvarig instruks- og lojalitetsbrudd, at As ansiennitet ikke kan frata bedriften grunnlaget for en saklig oppsigelse.

Jeg er etter dette kommet til at anken ikke fører frem.

Ankende part bør ilegges saksomkostningene for Høyesterett etter hovedregelen i tvistemålslovens § 180 første ledd. Ankemotparten har i henhold til saksomkostningsoppgaven krevd erstattet kroner 249.957, hvorav kroner 200.000 er salær. Oppgaven legges til grunn for avgjørelsen. Under noen tvil finner jeg at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse kan opprettholdes.

Jeg stemmer for denne dom:

  1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
  2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler A 249.957 – tohundreogførtinitusennihundreogfemtisju- kroner til Raufoss Engineering & Services AS innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Oftedal Broch: Likeså

Kst. dommer Mæland: Likeså.

Justitiarius Smith: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom: 

  1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 
  2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler A 249.957 – tohundreogførtinitusennihundreogfemtisju – kroner til Raufoss Engineering & Services AS innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.