Phillips Petroleumkjennelsen (RG 2003 s. 707)

Om kjennelsen

Omtalen er basert på utdrag av Mette Borchgrevinks framstilling i CompLex 5/11.

En arbeidstaker var gitt avskjed, og krevde at datalogger måtte avskjæres som bevis. Han viste til personopplysningsforskriften § 7-11 var til hinder for datalogger kunne brukes til personaladministrative beføyelser overfor arbeidstakeren. I en enstemmig lagmannsrettskjennelse ble beviset tillatt fremlagt. Lagmannsretten støttet seg på Raufossdommen, som er en klar parallell. Den stadfestet at forskriften om logger ikke var til hinder for at bedriften kunne gå videre med informasjonen og benytte denne i avskjedssaken.

Retten mente at bedriften hadde et ”legitimt behov” for å undersøke hva som foregikk, hensett til den sikkerhetsrisiko som forelå. Videre mente retten at personopplysningsforskriften § 7-11 ikke kunne være til hinder for at arbeidsgivere gikk videre med informasjonen og brukte den i avskjedssaken. Bevisene ble tillatt fremlagt etter en interesseavveining hvor hensynet til sakens opplysning veide tungt. En slik bevisførsel ville ikke virke støtende, og det kunne heller ikke anses som noen fortsatt krenkelse å tillate bevisførsel.

Denne kjennelsen drøfter ikke om bevisene er fremskaffet på ulovlig eller utilbørlig måte. Retten fremhever arbeidsgivers behov for å gjøre til tiltak som er gjort. Dersom retten mente dette hadde vært innenfor arbeidsgivers styringsrett, ville det vært lovlig fremskaffet bevis. I så fall kan det fremlegges som bevis. I denne saken har retten likevel gjort en interesseavveining, på tross av at arbeidsgiver neppe hadde fremskaffet beviset på lovlig måte. Retten hadde strengt tatt ikke hatt behov for å gjøre en slik interesseavveining. Siden kjennelsen ikke drøfter om selve fremskaffelsen av ulovlig reduserer dette verdien av denne kjennelsen som rettskilde.

Denne kjennelsen drøfter ikke om personopplysningsloven, med sine materielle krav i §§ 8 bokstav f) og 11 kunne hjemle den behandling av personopplysninger som skjedde gjennom bruk av loggene. Det gjorde derimot lagmannsretten i ”krematoriekjennelsen”.

Selve kjennelsen

Saken gjelder krav om avskjæring av dokumentbevis i arbeidsrettssak.

A er født *.*.59 og ble ansatt i Phillips Petroleum Company Norway AS (Phillips) 01.11.85 der hans arbeidssted har vært på Ekofisk. I brev av 19.07.02 ble han avskjediget fra sin stilling. Begrunnelsen for avskjeden var at han hadde foretatt nedlasting og søk etter sider med pornografisk innhold på Internett. Etter forgjeves forhandlingsmøte 13.08.02 reiste A sak ved Stavanger tingrett mot Phillips med påstand om at avskjeden skulle kjennes ugyldig, erstatning for økonomisk og ikke-økonomisk tap og saksomkostninger. Videre nedla han påstand om å gis rett til å stå i stillingen inntil saken er rettskraftig avgjort. Stavanger tingrett avsa 09.10.2002 kjennelse der han ble gitt medhold i sistnevnte spørsmål. Kjennelsen er påkjært til lagmannsretten.

Det klanderverdige forhold er nærmere beskrevet i tilsvaret 11.09.2002 og vil bli nærmere beskrevet under lagmannsrettens bemerkninger nedenfor. I tilsvaret ble det varslet at et utsnitt av pornografiske bilder lagret på bedriftens datamaskin som A disponerte ville inngå som en integrert del av tilsvaret og oversendt i egen forsendelse. Dette er oversendt ved prosesskriv av 18.09.2002 der det er gitt slik beskrivelse:

bilag 1: Eksempel på lagrede pornografiske bilder
bilag 2: Cookies – 16 eksempler merket gul farge på besøkte portaler

Det fremgår videre at det med såkalte « cookies » menes en aktivitetslogg hvor det fremgår at brukeren har besøkt sex-portaler/sider på internett som viser ulovlig pornografisk materiale. En portalside inneholder såkalte « linker » til tusenvis av andre pornografiske nettsider/portaler.

I prosesskriv av 25.09.2002 har A nedlagt påstand om at ovennevnte bevis som er inntatt i Phillps’prosesskrift av 18.09.2002 som bilag 1 og 2, nektes ført. Advokat Friestad har tatt til motmæle.

Stavanger tingrett avsa 05.11.2002 kjennelse med slik slutning:

« Begjæringen om avskjæring av de bevis som er fremlagt ved prosesskrift av 25.09.02 fra Phillips Petroleum Company AS tas ikke tilfølge. »

A har rettidig påkjært kjennelsen. Phillips har tatt til motmæle.

Kjærende part, A, gjør gjeldende at det foreligger feil rettsanvendelse og bevisvurdering. Det fremgår av tingrettens kjennelse at det sentrale moment i rettens begrunnelse for ikke å avskjære bevisene er at bedriften hadde et legitimt behov for å undersøke filene. Det er vist til bedriftens behov på den tid gjennomgangen av datafilene fant sted, noe som er et helt annet vurderingstema enn spørsmålet om billedmateriale skal avskjæres som bevis i saken. Hensynet til sakens opplysning og en materielt riktig avgjørelse må vurderes og veies mot spørsmålet om avskjæringen kan virke preventiv,om bevisføringen vil virke støtende, og om den kan oppfattes som en fortsatt krenkelse.

Alt billedmateriale er ervervet av Phillips på ulovlig måte både etter de ulovfestede og lovfestede personvernregler. Billedmaterialet er lagret på As private område på dataanlegget og er av helt privat karakter og er ikke virksomhetsrelatert materiale. Arbeidsgiver har ikke rett til å lese det som kan regnes som arbeidstakerens private dokumenter på bedriftens datasystem, se Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 22.11.2002. Høyesterett sluttet seg der til Datatilsynets uttalelse om at arbeidsgiveren ikke har adgang til å lese e-post som du mottar som privatperson uten at man har samtykket. A har ikke samtykket i at Phillips skulle få innsyn eller tilgang til dette materialet.

Vedrørende bruk av As datalogg vises det til anførsler inntatt i tingrettens kjennelse side 5 – 6. Dette billedmaterialet er ikke lastet ned eller lagret på datamaskinen, men på datamaskinens logg. Dennes såkalte « cookies », kan gjenfinne materialet der det var plassert. En arbeidsgivers adgang til å undersøke/bruke en arbeidstakers datamaskins logg reguleres av personopplysningsforskriften § 7-11, 2. ledd. Denne forskriften er gjengitt i tingrettens kjennelse side 5. Om bestemmelsen skriver Datatilsynet:

« Personvernlovgivningen gir klare regler om bruk av logger som genereres når de ansatte bruker Internett. Arbeidsgiveren kan bruke denne informasjonen til « administrasjon av systemet og til å oppklare brudd på sikkerheten ». Dette utelukker all bruk som innebærer en overvåkning av den ansatte, og betyr at arbeidsgiver ikke kan komme med personaladministrative beføyelser overfor den ansatte på grunn av disse opplysningene. Brudd på disse reglene er straffbart.»

A har ikke samtykket til at Phillips skulle få innsyn eller tilgang til dette materialet.

Tingretten uttaler at bedriften hadde et legitimt behov/plikt til å « avklare om det foregikk straffbare forhold på bedriftens dataanlegg som bedriften eventuelt kunne holdes ansvarlig for ». Denne plikten følger implisitt av straffeloven § 204. Dette behovet kunne vært ivaretatt uten å bryte med viktige personvernhensyn. Bedriften kunne enten ha slettet alt privat materiale som en mente var mistenkelig eller anmeldt forholdet til politiet. Sistnevnte fremgangsmåte ville vært i overensstemmelse med Datatilsynets tilrådning. Politiet vil ha nødvendig kompetanse til innsyn uten å komme i konflikt med viktige personvernhensyn. Gjennomgangen av datafilene resulterte ikke i at det ble funnet billedmateriale som rammes av straffeloven § 204.

Ved vurderingen av om bevisavskjæring skal finne sted, er de aktuelle vurderingstema gjengitt i tingrettens kjennelse side 12. I forhold til sakens opplysning om materielt riktig avgjørelse påpekes det at A har erkjent at han så på erotisk/pornografisk materiale på internett. Han har erkjent å ha lagret noen bilder. Han har også erkjent å ha brutt arbeidsreglementet i denne forbindelse. Billedmaterialet rammes ikke av straffeloven § 204. I forhold til sakens opplysning og en materielt riktig avgjørelse må dette være tilstrekkelig. Vedrørende avskjæringens preventive virkning er materialet saken gjelder av svært personlig karakter. Det må derfor antas at det vil innebære en svekkelse av både de lovfestede og ulovfestede personvernregler om avskjæring ikke finner sted. Dersom bevisene tillates ført, vil reglene miste mye av sin betydning. Ut fra en arbeidsgivers ståsted vil eventuelle preventive hensyn ivaretas ved at bedriften følger den fremgangsmåte Datatilsynet tilrår. Når det gjelder spørsmålet om tillatelse av bevisføringen vil virke støtende og oppfattes som en fortsatt krenkelse, må det aktuelle billedmateriale karakteriseres som å være av erotisk/pornografisk karakter. Å tillate disse bevis ført innebærer at A blir fullstendig blottstilt i forhold til det materialet han har sett på. Det den enkelte måtte se på av slikt materiale må oppfattes som svært personlig. Slikt materiale vil under enhver omstendighet tilhøre den helt personlige sfæren, hvor tungtveiende personvernhensyn tilsier at materialet må forbli privat. A oppfatter det som støtende og en krenkelse av det helt private om materialet blir fremlagt. I forhold til ovennevnte kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg er det faktiske forskjeller. Det avgjørende der var om materialet kunne karakteriseres som privat eller som virksomhetsmessig. I nærværende sak er det ikke tvil om at materialet må karakteriseres som svært privat og personlig. Det som er interessant ved kjæremålsutvalgets kjennelse er henvisningen på side 4 i kjennelsen til Datatilsynets hjemmeside. Det må innebære at det materiale en arbeidstaker har, og som er personlig, ikke skal være tilgjengelig for arbeidsgiver. Om materialet er i form av privat e-post eller private bilder vil ikke ha betydning for vurderingen.

Phillips gjør gjeldende at det vanskelig kan ses at nedlastet pornografi i form av bilder er personopplysninger i henhold til lovens definisjon all den tid vedkommende ansatte ikke selv deltar på fotoseansene. I følge personopplysningslovens definisjon i § 2 nr. 8 d er sensitive opplysninger blant annet opplysninger om « seksuelle forhold ». Sistnevnte formulering må etter en språklig fortolkning omfatte alle forhold som er av seksuell karakter så som en persons seksuelle legning, men også opplysninger som knytter seg til en persons seksuelle preferanser. Dersom en arbeidsgiver fremlegger et større antall bilder, kan det på bakgrunn av billedmaterialet gis fremstillinger av en persons seksuelle preferanser. Det vises i denne forbindelse til personopplysningsloven § 2 nr. 2.

Det ble nedlagt slik påstand:

  1. Bevis inntatt i saksøktes prosesskriv av 18.09.02 som bilag 1 og 2 nektes ført.
  2. Saksomkostningsspørsmålet utestår til avgjørelsen av hovedsaken.

Kjæremotparten, Phillips, viser til anførslene for tingretten. Videre vises det til personvernloven § 2 nr. 1 der det fremgår at personopplysninger er «opplysninger og vurderinger som kan knyttes til en enkeltperson». Det vises til Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse 22.11.2002 der det fremgår følgende:

«Kjæremålsutvalget vil bemerke at forutsetningen for at personopplysningsloven overhode skal kunne anvendes på Norcom AS’ fremgangsmåte i denne sak, er at e-post meldingene kan karakteriseres som personopplysninger i lovens forstand, jf. lovens § 2 nr. 1».

Det kan vanskelig ses at nedlastet pornografi i form av bilder er personopplysninger i henhold til lovens definisjon, siden A ikke selv deltar på fotoseansene. Også arten og innholdet av meldingen må tale mot en bevisavskjæring. Nedlasting av pornografi er ingen e-post melding i tradisjonell forstand med mulighet for en rask utveksling av svar og gjensvar. Det kan vanskelig ses at innholdet av pornografien skulle tilsi en bevisavskjæring. Det gjøres i kjæremålet gjeldende at innholdet i meldingene ikke er ulovlig i henhold til straffelovens bestemmelse. Hvis det dreier seg om fullt lovlige offentlige dokumenter som er tilgjengelige via internett som anført av A, burde dette tale mot en bevisavskjæring. Bevismaterialet er heller ikke av svært personlig karakter, siden pornografi stort sett er tilgjengelig for de fleste over Internett.

Det klanderverdige i forholdet er ikke at A leser pornografi, men at han grovt har forbrutt seg mot arbeidsreglementet hva gjelder tillatt bruk av arbeidsgivers dataanlegg og -utstyr. Arbeidsgiver oppfordret sine ansatte til å slette ulovlig lagret materiell på dataanlegget, noe A ignorerte. Dersom bevisavskjæring tillates, ville det i realiteten være « fritt frem » for ansatte å bryte arbeidsreglementet på dette felt. Til spørsmålet om avskjæringen kan virke preventivt, antar Phillips at i den grad noe kan virke preventivt i denne saken, må det være en fremleggelse av dokumentbevisene.

Vedrørende adgangen til å fremlegge bevis skaffet på en utilbørlig måte gjelder prinsippet om fri bevisførsel og at dette bare kan fravikes dersom det foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner som taler for det. I nærværende sak har A brutt bedriftens arbeidsreglement over lang tid og i vesentlig omfang til tross for gjentatte oppfordringer om ikke å gjøre det. Også hensynet til sakens opplysning og betydningen av å få en materielt riktig dom taler til fordel for bevisfremleggelse. Arbeidsgiver hadde en berettiget interesse i nærmere å undersøke hvilket materiell A lastet ned og lagret på arbeidsgivers dataanlegg. Tingretten fant at A hadde gjort seg skyldig i et alvorlig brudd på den lojalitetsplikt han som arbeidstaker hadde overfor arbeidsgiver. Tingretten fant heller ikke at det var sterke nok grunner til å avskjære bevisene. Også viktigheten av de omtvistede bevis i forhold til søksmålet må få betydning for spørsmålet om bevisavskjæring. A erkjenner kun å ha lagret « noen bilder », hvilket er uriktig siden det er tale om betydelige mengder med pornografi. A erkjenner således ikke omfanget av misbruket. Han hevder videre at det kun har skjedd i fritiden, men også arbeidstiden har vært brukt på denne aktiviteten.

I saken er det nedlagt prinsipalt påstand om avskjed, subsidiært om oppsigelse. For at retten skal kunne vurdere en avskjed kontra en oppsigelse, må retten ha adgang til bevismaterialet i saken. A anfører at det kun var et legitimt behov tilstede for å innhente opplysningene fra datafilene da disse første gang ble gjennomgått, men at dette senere er bortfalt. I dom fra Høyesterett av 04.12.2001 [ HR-2001-608] var det tema om en arbeidsgiver ved å innhente opplysninger om og kartlegge ansattes bruk av arbeidsgivers dataanlegg hadde brutt personopplysningsforskriftens regler om personvern. Høyesterett konkluderer i forhold til personopplysningsforskriften med at bedriften hadde:

« et legitimt behov for å søke å få bedret utnyttelsen av Internettlinken, som var et tiltagende problem i det løpende arbeid på IT-avdelingen, og jeg kan ikke se at hovedforskriftens § 2-20 annet ledd utgjør noe hinder for bedriften i dette tilfelle å gå videre med den informasjon man så langt hadde innhentet om …s belastning av Internettlinjen, og eventuelt benytte denne ved oppsigelsen av …».

Dommen må forstås slik at Høyesterett gir arbeidsgiver anledning til å gå videre med den innhentede informasjon og benytte denne som i vår sak ved avskjed av A.

Det omtales i kjæremålet at dokumenter skal være lagret på saksøkers private område på dataanlegget. Teknisk sett er As PC på arbeidsplassen i Phillips ingen frittstående PC, men en del av bedriftens IT-nettverk. Hver ansatt blir tildelt et personlig brukerområde på bedriftens fellesområde i motsetning til hva tilfellet er for en frittstående PC, hvor data lagres på lokal harddisk. Konsekvensene av nedlasting av pornografi på As PC er at han dermed blant annet eksponerer hele fellesområdet i bedriftens dataanlegg for mulige virusangrep. Det burde være allment kjent at faren for virusangrep er ekstra stor ved nedlasting av pornografi hentet via internett. Virusangrep utgjør igjen en sikkerhetsrisiko for driften av bedriftens dataanlegg.

A reiser spørsmål om legaldefinisjonen i personopplysningsloven § 2 nr. 2 og om tolking av personopplysningslovens definisjon om « sensitive personopplysninger. Spørsmålet om hva som er opplysning om, er ikke løst i lovens forarbeider. I Norsk Lovkommentar 2002 side 3248 fremgår det at det er uklart hva som er « opplysning om » de forhold som er angitt i § 2 nr. 8 a-e.

« Det kan være noe uklart hva som er « opplysning om » de forhold som er angitt i § 2 nr 8 bokstavene a til e. Sikkert er det at opplysninger som for eksempel direkte gjelder helseforhold faller innenfor bestemmelsen, for eksempel fordi det direkte er angitt en diagnose. Mer tvilsomt er det om også forekomster av opplysningstyper som i utgangspunktet ikke er sensitive faller innenfor eller ikke. Det er for eksempel trolig at de fleste brukere av et trossamfunns hjemmeside på Internett tilhører eller har sympatier med vedkommende trossamfunn. Spørsmålet er da om opplysningen om at personer har gjort bruk av tjenesten må ses som en opplysning om disse personenes tro. Forarbeidene gir ikke løsning på problemet. »

Det kan ikke ses at det fremlagte bevismaterialet er « opplysning om » i lovens forstand.

Det ble nedlagt slik påstand:

« A’s begjæring om bevisavskjæring tas ikke til følge.»

Lagmannsretten bemerker:

Spørsmålet er om de bevis som er omhandlet i bilagene til Phillips’ prosesskriv av 18.09.2002 og som inneholder eksempler på pornografiske bilder, skal tillates fremlagt i en verserende rettssak om rettmessigheten av den avskjed som A er meddelt.

Phillips har fremlagt ytterligere bevis i bilag 1 – 3 til kjæremål av 7.11.2002 (dok. 16), uten at disse omfattes av begjæringen om bevisavskjæring. Lagmannsretten henholder seg imidlertid til den fremsatte begjæring. Lagmannsretten antar for øvrig at det sentrale for A er å få vurdert spørsmålet om bevisavskjæring i relasjon til den type bevis det her er tale om. Det anføres av Phillips at bakgrunnen for at bevisene ønskes ført er at A bare delvis erkjenner de faktiske forhold. Han erkjenner ikke omfanget og heller ikke at søk/nedlasting av pornografiske bilder har foregått i arbeidstiden.

Tingretten har etter lagmannsrettens syn gitt en dekkende redegjørelse for den ulovfestede bevisavskjæringsregel som gjelder. Det samme gjelder for den interesseavveining som må foretas der tingretten har vist til tvistemålslovutvalgets forslag til kodifisering av regelen om bevisavskjæring i utkast til ny lov om tvisteløsning § 25-7, jf NOU 2001:32B s 960. Lagmannsretten legger videre til grunn at retten kan tillate bevis fremlagt selv om de er fremskaffet på en i utgangspunktet uakseptabel måte og til og med om det har vært handlet i strid med formelle regler, se Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 22.11.2002.

I begrunnelsen for avskjeden av 19.7.2002 fremgår det følgende:

« Brudd på bedriftens arbeidsreglement § 8 « Alle arbeidstakere plikter å gjøre seg kjent med og etterleve bedriftens retningslinjer for e-post og policy for informasjonsforvaltning og informasjonsteknologi.

  • Brudd på bedriftens retningslinjer for e-post og policy for informasjonsforvaltning og informasjonsteknologi.
  • Brudd på bedriftens retningslinjer for forretningsmoral. adferd og ansvar ».10 » Bruk av e-post og internett-tjenester.

……
Det klanderverdige forholdet består konkret i at du:

  • at du i perioden 21.04.02 til 25.05.02 har lagret 42 bilder med ulovlig pornografi
  • at du den 14.05.02 har lagret en filmsnutt med ulovlig pornografi
  • at du i perioden 20.05.02 til 25.05.02 har en aktivitetslogg (Cookies) på ca 250 « treff » til Internettportaler/sider som inneholder ulovlig pornografi.»

Det fremgår videre av nevnte begrunnelse at Phillips foruten å ha vurdert dette til å være et grovt pliktbrudd også finner at det er et vesentlig mislighold av arbeidsreglementet. Videre fremgår det at bedriften vil føre tilsyn med at bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi, e-post og internett skjer i henhold til gjeldende retningslinjer samt at brudd på retningslinjene kan få konsekvenser for ansettelsesforholdet. Av de etiske retningslinjer som gjelder for Phillips av 1.1.2002 fremgår det at den ansatte ikke må gå inn i, sende eller laste ned informasjon som kan være fornærmende eller krenkende for en annen person, som for eksempel åpenbart seksuelle meldinger. Phillips har også vist til øvrige bedriftsinterne regler for bruk av selskapets datautstyr uten at lagmannsretten finner grunn til å gå nærmere inn på disse.

Lagmannsretten oppfatter at A erkjenner at han har brutt arbeidsreglementet samt de retningslinjer som Phillips har gitt for bruk av internett mv, men slik lagmannsretten forstår ikke at det har et slikt omfang som Phillips hevder. A oppfattes således ikke fullt ut å ha erkjent de faktiske forhold som ligger til grunn for avskjeden.

Kjærende part gjør gjeldende at bevisene er innhentet i strid med personopplysningsloven. Spørsmålet er om nedlasting og søk etter pornografi kan karakteriseres som personopplysninger i lovens forstand, jf § 2 nr 1. Det fremgår av bestemmelsen at det med personopplysning forstås: opplysninger og vurderinger som kan knyttes til en enkeltperson. I samme bestemmelses nr 8 er « sensitive personopplysninger » blant annet beskrevet som opplysninger om seksuelle forhold, jf bokstav d . Lovens § 9 omhandler behandlingen av slike opplysninger.

Det er på det rene at det materialet Phillips ønsker ført som bevis ikke inneholder opplysninger om A – hans seksuelle forhold. På bakgrunn av de opplysninger som foreligger oppfatter lagmannsretten videre at det nevnte materialet ikke å rammes av straffeloven § 204. Lagmannsretten finner det likevel uklart hvordan bestemmelsen i personopplysningsloven § 8 skal forstås i relasjon til problemstillingen i nærværende sak. Det kan ikke ses at loven kaster ytterligere lys over dette, og heller ikke i forarbeidene kan dette ses omtalt. Det vises videre til Norsk Lovkommentar 2002 s 3248 som er sitert avslutningsvis under kjæremotpartens anførsler. Lagmannsretten finner ikke tilstrekkelige holdepunkter for at det bevismaterialet som det her er tale om omfattes av personopplysningsloven og således er innhentet i strid med denne.

Kjærende part har for så vidt gjelder det materialet som er lastet ned og som er omhandlet i ovennevnte bilag 1, vist til Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse av 22.11.2002 ( HR-2002-1390) som er nevnt ovenfor. Lagmannsretten finner likevel at denne avgjørelsen har begrenset betydning i saken, siden den gjaldt et noe annet spørsmål – om elektronisk e-post til og fra arbeidstakers e-postadresse hos arbeidsgiver uten arbeidstakers samtykke kunne fremlegges som bevis i en avskjedssak. Høyesterett godtok dette. E-postmeldingene ble ansett omfattet av personopplysningsloven, men var « virksomhetsrelatert » e-post og ikke ansett ulovlig fremskaffet.

Det er videre i forhold til bevismaterialet omhandlet i bilag 2 ovenfor og som er innhentet via datamaskinens logg, vist til personopplysningsforskriften § 7-11, 2 ledd som lyder slik:

« Behandling av personopplysninger som følge av registrering av aktiviteter (hendelser) i et edb-system, samt behandling av personopplysninger om disposisjoner til ressurser i systemet, er unntatt fra meldeplikt etter personopplysningslovens § 31 første ledd.
Unntaket fra meldeplikten gjelder bare dersom behandlingen har som formål

a) å administrere systemet, eller
b) å avdekke/oppklare brudd på sikkerheten i edb-systemet.

Personopplysninger som fremkommer som følge av behandlingen etter annet ledd, kan ikke senere behandles for å overvåke eller kontrollere den enkelte. »

Lagmannsretten finner ikke at Phillips har opptrådt i strid med nevnte forskrift og finner støtte for sitt syn i avgjørelsen som er inntatt i Rt-2001-1589. Denne gjaldt en driftskonsulent ved en IT-avdeling som ble oppsagt etter å ha brukt arbeidsgivers internettlinje til private formål, ved å laste ned et betydelig antall musikkfiler. At bedriften på basis av utskrift fra brannmurloggen tok seg inn på arbeidstakerens kontor og tok utskrifter fra harddisken på en av hans PC’er, ble ikke ansett som overtredelse av grensen verken for det lovfestede elle ulovfestede personvern. Høyesterett fant at utskrift av loggen måtte aksepteres som « administrasjon av systemet » jf daværende personregisterlovens hovedforskrift § 2-20 (som så vidt forstås tilsvarer ovennevnte forskrift), siden bedriften hadde et legitimt behov for å søke å få bedret utnyttelsen av internettlinjen, som var et tiltagende problem i IT-avdelingen. Høyesterett kom videre til at forskriften ikke var noe hinder for bedriften til å gå videre med informasjon og eventuelt benytte den i forbindelse med oppsigelsessaken.

Hensett til det som var bakgrunnen for tvisten i nærværende sak og som er omhandlet i tingrettens kjennelse s 12-13, slutter lagmannsretten seg til at Phillips hadde et legitimt behov for å undersøke hva som foregikk. Phillips har også påpekt den sikkerhetsrisiko som nedlasting av pornografi på As PC kan påføre bedriftens dataanlegg i form av mulig virusangrep. Selv om dette ikke er tilstrekkelig opplyst, finner lagmannsretten ikke å kunne se bort fra at han har utsatt bedriften for en viss sikkerhetsrisiko. Lagmannsretten finner videre at det ikke er noe til hinder for at Phillips går videre med denne informasjonen og bruker den i avskjedssaken.

Når det gjelder selve interesseavveiningen, kan lagmannsretten langt på vei slutte seg til tingrettens vurdering. Ut fra de opplysninger som foreligger oppfatter også lagmannsretten at det foreligger et brudd på bedriftens arbeidsreglement og instrukser, noe A langt på vei selv erkjenner. Videre oppfatter lagmannsretten som nevnt at han bare i en viss utstrekning har erkjent de forhold avskjeden er begrunnet med og at bevisene ønskes ført for å bevise at brudd på arbeidsreglementet både har et større omfang enn det A erkjenner samt også har skjedd i arbeidstiden hans. Fremleggelsen av bevisene vil således være av betydning for å oppnå et materielt riktig resultat. Dette skal veies mot de prinsipielle og konkrete hensyn som i dette tilfellet taler for bevisavskjæring. Lagmannsretten finner imidlertid at det i dette tilfellet verken vil virke støtende å tillate bevisføring eller at det kan anses som noen fortsatt krenkelse.

Lagmannsretten finner etter dette ikke grunn til å ta begjæringen om bevisavskjæring til følge.

Lagmannsretten finner at spørsmål om saksomkostninger bør utstå til den avgjørelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven § 179.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning: 

  1. Tingrettens kjennelse stadfestes. 
  2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår i medhold av tvistemålsloven § 179 til den avgjørelse som avslutter saken.