Nettbuss-kjennelsen (RG 2007 s. 56)

Om kjennelsen

Omtalen er basert på Mette Borchgrevinks framstilling i CompLex 5/11.

I denne enstemmige kjennelsen ble kontrollrapporter fra et vaktselskap avskåret som bevis i en oppsigelsessak. En kontrollør fikk utført diverse bilreparasjoner hjemme hos arbeidstakeren mens denne var sykmeldt. Betalingen var kontant og uten kvittering. På denne måten fikk kontrolløren tilgang til verkstedet, samt arbeidstakerens hjem hvor han kunne overhøre private samtaler.

Kontrolltiltaket i denne saken fant sted før aml av 2005 trådte i kraft, men retten la til grunn at lovforslaget til aml § 9-1 ville kodifisere gjeldende rett. Retten vurderte lovligheten i forhold til aml § 9-1, og kom til at bevis innhentet ved kontroll i strid med bestemmelsen i § 9-1, som hovedregel må avskjæres som bevis.

I likhet med Tinekjennelsen, la retten til grunn at lovens krav til saklighet var oppfylt. Retten vurderte om kontrolltiltaket var uforholdsmessig overfor arbeidstakeren. ”Lagmannsretten antar at svaret her beror på en interesseavveining av arbeidsgiverens behov for å føre kontroll opp mot arbeidstakerens personvern og beskyttelse av privatlivet. ”

Selv om den handlingen vekteren fremkalte ikke var ulovlig, kritiserte retten hele fremgangsmåten fordi den hadde et provokasjonslignende preg. Retten la vekt på at dette skjedde mens den ansatte var sykmeldt, og til dels på tidspunkter den ansatte normalt ville hatt fritid.

Retten kritiserte arbeidsgiver for denne provokatoriske fremgangsmåten og mente at arbeidsgiver heller burde brukt andre og mindre inngripende metoder. Arbeidsgiver hadde heller ikke forsøkt å snakke med arbeidstakeren om de aktivitetene han var mistenkt for, eller foretatt andre undersøkelser omkring forholdet. Disse momentene ble brukt i arbeidsgivers disfavør i vurderingen av om tiltaket var forholdsmessig.

Lagmannsretten mente at det var grunn til å motvirke at så vidt inngripende tiltak tas i bruk i arbeidslivet, og særlig når dette ikke er tvingende nødvendig. Arbeidstakerens advokat viste til at både arbeidstakeren og ektefellen fikk privatlivet invadert på en måte som rettsordenen ikke kan beskytte. Retten anså kontrollmetoden ”som et så vesentlig inngrep i personvernet at det ikke kan aksepteres” og konkluderte enstemmig med at beviset måtte avskjæres.

I denne saken har retten kun vurdert forholdsmessigheten og konkludert med at inngrepet i personvernet for stort til å kunne aksepteres. Deretter har retten gått rett til konklusjonen om bevisavskjæring. Det fremgår ikke av rettens premisser om de har vurdert om bevisene likevel skal tillates fremlagt, på tross av at de er fremskaffet på ulovlig måte. Dette kan tolkes som om dette konkrete tilfellet var så klart lovstridig at det var utelukket å vurdere om bevisene likevel skulle tillates ført.

På bakgrunn av denne kjennelsen må man legge til grunn at arbeidsgiver som hovedregel ikke har rett til å gjennomføre provokasjonslignende kontrolltiltak, selv ikke på grunnlag av mistanke om mislige forhold.

Selve kjennelsen

Saken gjelder om kontrollrapporter fra et vaktselskap skal avskjæres som bevis i en oppsigelsessak.

A ble 28. desember 2005 meddelt oppsigelse fra sin stilling som mekaniker i Nettbuss Ringerike AS (Nettbuss). A har reist søksmål om gyldigheten av oppsigelsen for Ringerike tingrett.

Under saksforberedelsen oppsto spørsmålet om bevisavskjæring av to kontrollrapporter fra Hafslund Sikkerhet Bedrift AS (Hafslund). Disse rapportene var innhentet av Nettbuss for å få bekreftet eller avkreftet en mistanke om at A, mens han var sykmeldt, mottok biler til reparasjon i et verksted i tilknytning til sin boligeiendom. Av rapportene framgår at kontrolløren etter flere henvendelser per telefon og besøk hjemme hos A fikk utført bytte av bremser og stramming av håndbrekkwire samt utbedring av blinklys på bilen, noe som ble oppgjort kontant uten kvittering.

Etter skriftlige innlegg fra partene om bevisavskjæringsspørsmålet avsa Ringerike tingrett kjennelse 16. juni 2006 med slik slutning:

Kontrollrapportenefra Hafslund Sikkerhet Bedrift AS avskjæres som bevis i saken.

Nettbuss har påkjært kjennelsen til lagmannsretten, og A har gitt tilsvar til kjæremålet.

Nettbuss Ringerike AS anfører i hovedtrekk:

Tingretten har tatt et for snevert utgangspunkt når den synes å legge til grunn at arbeidstakeren må tåle mer av kontrolltiltak på arbeidsplassen enn utenfor. Behovet for kontrolltiltak kan i viss tilfeller være vel så stort andre steder. Og når det gjelder mistanke om urettmessig arbeid eller næringsvirksomhet under sykmelding, må kontrolltiltaket nødvendigvis settes inn der det mislige forholdet antas å finne sted. Det kan heller ikke være avgjørende for hvilke bevis som tillates ført at kontrollen utøves ved og i vedkommendes privatbolig, eller at han får besøk av kolleger eller venner mens kontrollen pågår.

Tingretten har vektlagt at arbeidsgiveren ikke har forsøkt å klarlegge fakta på en mindre inngripende måte før kontrollen ble iverksatt. Hvis man imidlertid skulle få fram faktum på en noenlunde pålitelig måte, er det vanskelig å se andre måter å gjøre det på. Det er helt usannsynlig at man ville fått korrekte opplysninger ved muntlig forespørsel til A.

Under drøftingsmøtet nektet A helt for at han hadde reparert biler, også etter at han ble foreholdt at arbeidsgiveren hadde hatt bistand fra Hafslund.

Tingrettens kjennelse synes ikke i samsvar med avgjørelsen i RG-2002-162, der lagmannsretten tillot bruk av hemmelige videoopptak i et tilfelle der arbeidsgiveren hadde konkret mistanke om straffbare forhold. Etterkjærende parts syn må det aktuelle inngrepet i personvernet kunne aksepteres etter en samlet forholdsmessighetsvurdering.

Nettbuss har nedlagt slik påstand:

  1. Kontrollrapportene av 13.10.2005 og 17.11.2005 fra Hafslund Sikkerhet Bedrift AS tillates ført som bevis i saken.
  2. Nettbuss Ringerike AS tilkjennes saksomkostninger for tingretten, og med tillegg av rente etter morarenteloven § 3 første ledd, 1. punktum fra forfall til betaling skjer.

A anfører i hovedtrekk:

Spørsmålet er om overvåkningen og måten kontrollen ble utført på må karakteriseres som et uforholdsmessig inngrep overfor A. Tingretten har foretatt en grundig og rettslig korrekt vurdering og kommet til et riktig resultat. Grensen for hva som er forholdsmessig er her overtrådt, og tingrettens avgjørelse må stadfestes.

A har blitt overvåket i sitt eget hjem, i sykmeldingsperioden og i fritida av en ansatt vekter. Det er all grunn til å karakterisere overvåkningen som uforholdsmessig. Den framstår som et ubegrunnet inngrep i As privatsfære. Han og hans kones privatliv ble invadert på en måte som rettsordenen ikke kan beskytte. Personopplysningslovens hovedregel er at personopplysninger og privatforhold skal beskyttes.

Det er også på det rene at opplysningen kunne vært tilveiebrakt på en annen og mer skånsom måte. Det kan kort konstateres at bedriften uten større vansker kunne konfrontert A med sine spørsmål og mottatt svar. I ettertid konstaterer Nettbuss at den anvendte metoden var riktig fordi A i forhandlingsmøtet skal ha svart unnvikende eller uriktig. Dette er en etterfølgende spekulasjon som på ingen måte kan rettferdiggjøre bedriftens framgangsmåte i saken.

A har nedlagt slik påstand:

  1. Kjæremålet forkastes
  2. Saksomkostninger tilkjennes etter lagmannsrettens skjønn.

Lagmannsretten bemerker:

Det er på det rene at ingen av de grunner til å avskjære bevisførsel som er nevnt i tvistemålsloven § 189 er aktuelle. Spørsmålet er om de aktuelle kontrollnotatene bør avskjæres etter den ulovfestede adgangen til å nekte ført bevis som er framskaffet på en ulovlig, illojal eller støtende måte, jf. blant andre avgjørelsene i Rt-1991-616 og Rt-1997-795.

Den nye arbeidsmiljøloven § 9-1 regulerer hvilke kontrolltiltak arbeidsgiveren kan iverksette overfor arbeidstakerne. Det framgår her at kontrolltiltaket må ha saklig grunn i virksomhetens forhold, og det må ikke være uforholdsmessig overfor arbeidstakeren. Den nye loven var ikke trådt i kraft da kontrolltiltaket i nærværende sak ble gjennomført, men det antas at tilsvarende gjaldt på ulovfestet grunnlag før lovendringen. Lagmannsretten antar videre at et bevis innhentet ved kontroll i strid med bestemmelsen i § 9-1, som hovedregel også vil omfattes av den ulovfestede adgangen til bevisavskjæring.

Lagmannsretten legger som tingretten til grunn at det var forhold som ga Nettbuss saklig grunn til nærmere undersøkelse av om A i realiteten var arbeidsufør i perioden da han var sykmeldt. Det sentrale for spørsmålet om bevisavskjæring blir dermed hvorvidt den kontrollen Nettbuss iverksatte er å anse som uforholdsmessig overfor A. Lagmannsretten antar at svaret her beror på en interesseavveining av arbeidsgiverens behov for å føre kontroll opp mot arbeidstakerens personvern og beskyttelse av privatlivet.

Tingretten har foretatt en konkret vurdering av forholdsmessigheten av det tiltaket som Nettbuss iverksatte med bistand fra Hafslund, herunder tillagt vekt at undersøkelsen i forhold til A skjedde på en fordekt måte og at kontrolløren fikk tilgang, ikke bare til verkstedet, men også til As hjem, og overhørte private samtaler. Tingretten har videre lagt vekt på at arbeidsgiveren ikke har forsøkt å klarlegge fakta på en mindre inngripende måte før kontrollen ble iverksatt. På denne bakgrunn har tingretten konkludert med at kontrollen var uforholdsmessig og at rapportene skal avskjæres som bevis.

Lagmannsretten kan i det vesentlige slutte seg til tingrettens vurdering. Det bemerkes at selv om den handlingen som vekteren framkalte i utgangspunktet ikke er ulovlig eller straffbar, hadde framgangsmåten etter lagmannsrettens syn et klart provokasjonsliknende preg. Kontrollen foregikk i en sykmeldingsperiode og dels også på tidspunkter da arbeidstakeren normalt ville hatt fritid. Videre ble kontrollen iverksatt uten at man i det hele tatt hadde forsøkt å snakke med A om hans aktiviteter eller foretatt andre åpne undersøkelser omkring forholdet. Etter lagmannsrettens syn er det på generelt grunnlag grunn til å motvirke at så vidt inngripende tiltak tas i bruk i arbeidslivet, iallfall når dette ikke kan anses tvingende nødvendig. Lagmannsretten mener derfor at kontrollrapportene her representerer et så vesentlig inngrep i personvernet at det ikke kan aksepteres, og at rapportene bør avskjæres som bevis.

Etter dette blir tingrettens kjennelse å stadfeste.

Kjæremålet har vært forgjeves. Nettbuss pålegges å erstatte As saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven § 180 første ledd. Omkostningene settes skjønnsmessig til 4 000 kroner inkludert merverdiavgift.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning: 

  1. Tingrettens kjennelse stadfestes
  2. Nettbuss Ringerike AS betaler til A saksomkostninger for kjæremålet med 4.000 – firetusen – kroner innen to uker fra forkynnelsen av kjennelsen.