Krematoriekjennelsen(RG 2004 s. 347)

Om kjennelsen

Omtalen er basert på utdrag av Mette Borchgrevinks framstilling i CompLex 5/11.

”Krematoriekjennelsen” i RG 2004 s. 347 gjelder bevisavskjæring av logger som viser at arbeidstaker har lastet ned pornografiske filer.  En enstemmig lagmannsrett tillot at loggene ble fremlagt som bevis i en sak hvor arbeidstaker var blitt oppsagt. Kjennelsen ble påkjært til Høyesterett, men kjæremålet ble forkastet, se HR-2004-294-U.

En arbeidstaker krevde bevisene avskåret og anførte at var bevisene innhentet på ulovlig eller utilbørlig måte. Retten drøfter forskjellen på vurderingstemaet i Raufossdommen, som anvendte personregisterloven, og reglene i pol, både interesseavveiningen i § 8 f) og § 11 med krav om saklighet og uttrykkelig angitt formål.

Om Raufossdommen sier retten: ”Fordi bedriften hadde et legitimt behov for å søke å få bedret utnyttelsen av internettlinjen, noe som var et problem, utgjorde § 2-20 annet ledd ingen begrensning for bedriften med hensyn til å benytte informasjon de dermed fikk, ved en oppsigelse.

Kriteriet i gjeldende lov er noe annerledes. Hvis det ikke foreligger samtykke eller er fastslått i lov at det er adgang til det, kan etter § 8 f) i pol behandling av personopplysninger bare skje hvis det er nødvendig for at den behandlingsansvarlige kan ivareta en berettiget interesse og hensynet til den registrertes personvern ikke overstiger denne interesse. Videre følger det av § 11 at personopplysninger bare kan benyttes til uttrykkelig angitte formål som er saklig begrunnet i den behandlingsansvarliges virksomhet. ”

I Krematoriekjennelsen la retten til grunn at et formål begrunnet i administrasjon av systemet ville ha vært berettiget ut fra pol § 8 bokstav f). Arbeidsgiver hadde imidlertid ikke påberopt administrasjon av datasystemet som begrunnelse, og kunne derfor ikke basere seg på dette grunnlaget.

I sin avveining legger retten vekt på at datafilene åpenbart var av rent privat karakter. Retten kritiserer arbeidsgiver for ikke å ha gitt instrukser eller forbud mot private abonnement og private filer. ”Dette ville ha vært et langt mindre integritetskrenkende inngrep enn å gå inn i de filer som var klart angitt som private – og det ville ha vært et inngrep tilstrekkelig for formålet”.

Retten konkluderte med at beviset var innhentet på ulovlig eller utilbørlig måte. Av hensyn til sakens opplysning tillot retten likevel at beviset ble fremlagt.

Poenget i denne sammenheng er at retten har skissert en grense for arbeidsgivers lovlige utnyttelse av arbeidsgivers styringsrett: Åpning av private filer var klanderverdig, og arbeidsgiver burde ha brukt mindre integritetskrenkende metoder som instrukser og forbud. Retten har her markert at den aktuelle handlingen var ulovlig i forhold til pol.

Selve kjennelsen

Saken gjelder krav om avskjæring av dokumentbevis i arbeidsrettssak.

A ble ansatt som spesialmedarbeider ved —etaten i Oslo 20. april 1998. Fra 1. april 2000 hadde han stilling som krematoriesjef/seksjonsleder.

A ble 28. oktober 2002 oppsagt fra sin stilling i Gravferdsetaten. Oppsigelsen var begrunnet med flere grove pliktbrudd « herunder uakseptabel lederadferd, manglende oppfølging av administrative rutiner og misbruk av kommunens eiendeler (datautstyr) ».

Ved stevning av 19. desember 2002 til Oslo tingrett reiste A søksmål mot Oslo kommune med påstand om at oppsigelsen skulle kjennes ugyldig og med tilkjennelse av erstatning etter rettens skjønn. Oslo kommune innga tilsvar der kommunen fremla tre oversikter over filer på den bærbare pc som arbeidsgiver hadde stilt til disposisjon for A. Denne pc inneholder flere lagrede filmer med pornografisk innhold. De fremlagte oversikter viser hvilket materiale som er lagt inn på pc-en med karakteristikk av innholdet, omfanget av materialet og til hvilke tidspunkter materialet er innhentet.

A mente at Oslo kommune hadde krenket tungtveiende personvernhensyn og krevde avskjæring av all bevisføring vedrørende all innhentet informasjon fra den bærbare pc-en i perioden sommeren 2000 til høsten 2002. Etter at Oslo kommune hadde kommentert spørsmålet om bevisavskjæring og etter ytterligere bemerkninger fra As side, avsa Oslo tingrett den 31. mars 2003 beslutning med slik slutning:

  1. Begjæringen om bevisavskjæring (tilsvarets bilag 15, 16 og 17) tas ikke til følge.
  2. Tilsvarets bilag 4 og bilag 6 tas ut av saken.
  3. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.

A påkjærte pkt. 1 og 3 i tingrettens beslutning til Borgarting lagmannsrett, som 18.juli 2003 stadfestet tingrettens beslutning. A påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som 24. september 2003 ( Rt-2003-1266) avsa kjennelse med slik slutning:

  1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten.
  2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Oslo kommune til A 13.020,- trettentusenogtjue – kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 -tolv- prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

Det følger av Høyesteretts kjennelse at kjæremålet over saksbehandlingen ikke har ført frem, men at lagmannsretten har tolket feil de ulovfestede regler om avskjæring av bevis ervervet på ulovlig eller utilbørlig måte. Nærmere presisert i premiss 21 ( HR-2003-1109-1-A) i Høyesteretts kjennelse består lagmannsrettens feil i at den har funnet det unødvendig å vurdere eller ta stilling til spørsmålet om bevisene i saken var ervervet på ulovlig eller utilbørlig måte. Dette blir følgelig det første spørsmålet lagmannsretten må ta stilling til. Hvis dette spørsmålet besvares bekreftende, må det også tas standpunkt til spørsmålet om bevisavskjæring eller om bevisene likevel skal tillates ført.

Den kjærende part, A, har anført:

Bevisene knyttet til informasjon fra den bærbare pc er skaffet til veie på en ulovlig og utilbørlig måte da det foreligger brudd på personopplysningsloven. A brukte den bærbare pc gjennom sitt private internett-abonnement og sendte og mottok e-post til sin private e-post adresse der. Arbeidsgiver kjente til dette og kjente til at pc-en i betydelig grad ble benyttet til private formål med personlige mapper. Dette må likestilles med en stasjonær pc som tilhører arbeidsgiver.

De opplysninger som er innhentet og lagt frem, er private og personlige. Dette var synlig for arbeidsgiver før de ble åpnet og kontrollert. En mappe var merket « A ». Inne i denne var to mapper, merket « Min musikk » og « Mine bilder ». Det var i sistnevnte de fleste innhentede filer befant seg. Den var ment til privat bruk, noe som måtte være åpenbart for arbeidsgiver.

Hvis bevisene er fremskaffet ulovlig eller utilbørlig, bør de ikke tillates ført. Hensynet til sakens opplysning er lite fremtredende i og med at arbeidsgiver nå legger større vekt på bruk til private formål enn på innholdets karakter. Det forhold at opplysningene er innhentet i strid med personopplysningsloven § 8 jf. § 11 tilsier også at de ikke tillates ført som bevis. Dette ville virke støtende.

Den kjærende part nedla ved forrige behandling i lagmannsretten slik påstand:

Prinsipalt:

All bevisføring basert på opplysninger som saksøkte direkte eller indirekte har fremskaffet fra den bærbare pc-en nektes ført.

Subsidiært:

All bevisføring basert på opplysningene som saksøkte direkte eller indirekte har fremskaffet fra den bærbare pc-en etter 28.10.2002 nektes ført.

Kjæremotparten, Oslo kommune v/ ordføreren har anført:

Bevisene er ikke innhentet ulovlig eller utilbørlig. Personopplysningsloven er ikke overtrådt. A har disponert 3 forskjellige pc-er. Den stasjonære pc på kontoret og hjemme-pc-en innkjøpt gjennom arbeidsgiver er ikke tema i saken. Den tredje pc er en bærbar pc fordi A hadde to tjenestesteder. Maskinen tilhører arbeidsgiver og var ment som et rent arbeidsredskap som også skulle være tilgjengelig for andre ved kontoret. Han hadde ikke fått arbeidsgivers tillatelse til privat bruk av denne. Arbeidsgiver ønsket å kontrollere at maskinen ble benyttet som forutsatt – ikke for å undersøke private filer. Innhenting av opplysninger fra denne pc adskiller seg derfor fra informasjon på hjemme-pc-en og på den bærbare pc.

Selv om bevisene skulle anses innhentet ulovlig, bør de tillates ført. Det er henvist til den fri bevisbedømmelse og til at opplysningene er relevante bevis. Fremleggelse av disse opplysningene er i tråd med rettspraksis. Rettsavgjørelser hvor bevis er nektet ført, gjelder andre forhold.

Kjæremotparten nedla ved forrige behandling i lagmannsretten slik påstand:

Oslo tingretts beslutning av 31.03.03 i sak 02-12496 A/47 stadfestes for så vidt gjelder slutningens pkt. 1.

Lagmannsretten bemerker:

For spørsmålet om ulovlig eller utilbørlig ervervet bevis, legges det til grunn at den bærbare pc var stillet til disposisjon av arbeidsgiver for bruk i jobben. Det synes å være enighet om at også andre arbeidstagere enn A skulle kunne bruke den, men det er uklart eller omstridt i hvilken utstrekning dette har skjedd, eller om det bare har skjedd ved As foranledning.

Lagmannsretten har forstått det slik at det fra kommunens side er akseptert og akseptabelt at ansatte bruker stasjonære pc-er på fast arbeidsplass også til private gjøremål (e-post og internett), og at dette i seg selv og alene ikke gir grunnlag for oppsigelse.

Lagmannsretten legger også til grunn at det ikke foreligger interne instrukser eller retningslinjer som direkte regulerer forholdet. Spørsmålet ble heller ikke nærmere regulert i arbeidsavtale eller på annen måte da pc-en ble stilt til disposisjon. Det tilføyes at A imidlertid mener at det forelå et muntlig samtykke eller muntlig avtale om bruk at privat internett oppkobling på den bærbare pc-en. Internettabonnementet var registrert i hans navn og fremstår derfor som privat.

For lagmannsretten er det naturlig først å ta utgangspunkt i dommen gjengitt i Rt-2001-1589. Høyesterett fastslo der at når en arbeidsgiver tok utskrift fra harddisken på pc-en på en ansatts kontor, var det ikke i strid med det lovfestede eller ulovfestede personvern når det skjedde « til administrasjon av systemet », jf. § 2-20 i daværende personregisterlov. Fordi bedriften hadde et legitimt behov for å søke å få bedret utnyttelsen av internettlinjen, noe som var et problem, utgjorde § 2-20 annet ledd ingen begrensning for bedriften med hensyn til å benytte informasjon de dermed fikk, ved en oppsigelse.

Kriteriet i gjeldende lov er noe annerledes. Hvis det ikke foreligger samtykke eller er fastslått i lov at det er adgang til det, kan etter § 8 f) i personopplysningsloven behandling av personopplysninger bare skje hvis det er nødvendig for at den behandlingsansvarlige kan ivareta en berettiget interesse og hensynet til den registrertes personvern ikke overstiger denne interesse. Videre følger det av § 11 at personopplysninger bare kan benyttes til uttrykkelig angitte formål som er saklig begrunnet i den behandlingsansvarliges virksomhet. Det bemerkes forøvrig at det ikke er uenighet om at opplysningene i saken er personopplysninger i lovens forstand.

Etter lagmannsrettens oppfatning ville en nødvendig « administrasjon av systemet » jf. Rt-2001-1589 og den tidligere lovs § 2-20, ha vært berettiget ut fra den interesseavveining § 8 f) legger opp til.

Kjæremotparten har imidlertid ikke påvist noe slikt behov for administrasjon av systemet. Det var en mistanke om misbruk av pc til privat bruk som gjorde at det ble tatt stikkprøver som avslørte den private bruk. Når det da ikke foreligger noen avtale om slik kontroll, intet samtykke, ingen interne retningslinjer eller instrukser som var kjent for arbeidstageren, ser lagmannsretten det slik at interesseavveiningen må slå ut til fordel for personvernet for den ansatte. Dette syn bestyrkes av at det program som var gjenstand for undersøkelse,var et internettprogram registrert i As navn og at det fremgikk tydelig av filene at de var av rent privat karakter. Det er også erkjent av kommunen at det kan tenkes at loven blir brudt hvis arbeidsgiver går inn og sjekker e-post av privat karakter eller filer som er betegnet som private på arbeidstagerens ordinære arbeidsstasjon. Lagmannsretten kan ikke se at det i relasjon til bestemmelsene i personopplysningsloven kan sondres mellom en bærbar pc ment til bruk i arbeidet, og en stasjonær pc ment til samme bruk.At den bærbare pc skulle kunne brukes av flere arbeidstagere, kan i denne relasjon ikke tillegges vekt.

I sin vurdering har lagmannsretten også lagt vekt på at kommunen kunne ha sørget for å fjerne enhver tvil om adgangen til privat bruk gjennom avtale eller instrukser i forbindelse med at pc-en ble stilt til disposisjon. Det er også lagt vekt på at arbeidsgiver, dersom man mente at det ble brukt private abonnement i strid med avtale eller i strid med arbeidsgivers interesse, kunne ha pålagt alle å fjerne slike private abonnement og private filer. Dette ville ha vært et langt mindre integritetskrenkende inngrep enn å gå inn i de filer som var klart angitt som private – og det ville ha vært et inngrep tilstrekkelig for formålet.

Konklusjonen etter dette blir at de aktuelle bevis er ervervet på ulovlig måte og/eller utilbørlig måte. Spørsmålet blir da om bevisene likevel skal tillates ført.

Som fastslått i Høyesteretts kjennelse i Rt-2002-1500 innebærer den ulovfestede bevisavskjæringsregel i norsk rett at retten kan tillate bevis fremlagt selv om de er fremskaffet på en uakseptabel måte og til om med om det kan ha vært handlet i strid med formelle regler. Dette prinsipp er også foreslått videreført i forslaget til ny tvistemålslov – se NOU 2001:31 s 960.

Ved vurderingen må det foretas en bred interesseavveining, hvor hensynet til sakens opplysning og prinsippet om den frie bevisføring må veies opp mot bl.a. personvernhensyn og graden av krenkelse som den ansatte her har blitt utsatt for ved at bevisene er innhentet i strid med loven.

I sin kjennelse i nærværende sak har Høyesterett fremhevet at det er nær sammenheng mellom spørsmålet om bevis er ervervet ulovlig og om det skal tillates ført. Begrunnelsen for at et bevis er fremskaffet ulovlig eller utilbørlig og grovheten i krenkelsen, har betydning ved den avveining av hensyn som skal finne sted.

Krenkelsen av personvernet gjennom brudd på bestemmelsene i personopplysningsloven er selvsagt alvorlig. Likevel må hensynet til sakens opplysning etter lagmannsrettens oppfatning tillegges utslagsgivende vekt. I sak om berettigelsen av en oppsigelse vil opplysninger om omfanget av og tidspunktet for privat bruk av arbeidsgivers pc være relevant og vil kunne av sentral betydning. Hvor stor betydning opplysningene vil ha, kan ikke denne rett vurdere, men det synes lite tvilsomt at det vil være en risiko for at den dømmende rett kan komme til et materielt sett uriktig resultat dersom den ikke kan ta slike opplysninger med i den frie bevisvurdering som skal foretas. Ut fra en helhetsvurdering vil lagmannsretten derfor konkludere med at det ikke foreligger tilstrekkelig sterke hensyn til å avskjære de fremlagte bevis og dermed fravike prinsippet om fri bevisbedømmelse.

Spørsmålet om saksomkostninger utsettes til den avgjørelse som avslutter saken.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning: 

  1. Tingrettens beslutning stadfestes.
  2. Avgjørelsen av omkostningskravene for tingretten og lagmannsretten utsettes til den avgjørelse som avslutter saken.