GPS-kjennelsen (HR-2011-1029-U)

Om kjennelsen

Omtalen er basert på Mette Borchgrevinks framstilling i CompLex 5/11.

GPS er geografisk posisjonsstyringssystemer som registrering geografisk lokalisering av kjøretøy, eksempelvis taxi, budbil etc. Slike systemer brukes blant annet som verktøy for å styre bilflåter, ofte i kombinasjon med elektronisk kjørebok. I FAFO-rapport 2010:46 av Mona Bråthen om ”Kontroll og overvåkning i arbeidslivet” (august 2010) oppgir 24 % av de spurte arbeidstakerne i transportsektoren at de ble overvåket av slike systemer. Sju prosent av de spurte arbeidstakerne for øvrig var utsatt for slik kontroll.

I en enstemmig kjennelse (Saksnr.: 11-026141ASK-HALO) kom Hålogaland lagmannsrett til at utskrift av GPS-logg kunne fremlegges som bevis i tvist om oppsigelse av arbeidsforhold. Høyesteretts ankeutvalg forkastet enstemmig anke over lovtolkning og saksbehandling (HR-2011-01019-U). Ankeutvalget begrunnet dette kun med det klart at anken ”klart” ikke kunne føre frem, og vi går derfor til lagmannsrettens begrunnelse. Lagmannsretten konkluderte med at beviset var fremskaffet på utilbørlig måte, men tillot likevel fremleggelse av hensyn til sakens opplysning fordi beviset var viktig for å få en riktig dom.

Et avfallsselskap hadde installert et administrasjons-, navigasjons- og registreringsverktøy GPS Realtime Waste Management, som registrerer og lagrer data om hvilken rute som kjøres, hvilken bil som kjører ruta, og tidspunkt for tømming av den enkelte søppeldunk. Utskrift av GPS-loggen sammenholdt med timelister for arbeidstakeren var sentralt i grunnlaget for arbeidsgivers oppsigelse av arbeidstakeren. Arbeidstakeren krevde beviset avskåret.

Innføringen av systemet hadde til formål å få på plass en effektiv administrasjon og drift, samt å utarbeide arbeidsplaner og normere tidsforbruket på de enkelte rutene. Retten kom til at dette opprinnelige formålet ikke var i strid med interesseavveiningen i pol § 8 bokstav f).

Bruken av GPS-opplysninger i den aktuelle saken var imidlertid at annet formål enn det opprinnelige formålet. Etter pol § 11 bokstav c) krever dette uttrykkelig og informert samtykkefra den registrerte, dvs. arbeidstakeren. Det var omstridt om slikt samtykke forelå, og arbeidsgiver hadde bevisbyrden for dette. Denne var ikke oppfylt, og retten la til grunn at samtykke til dette nye formålet ikke forelå.  Lagmannsretten kunne heller ikke se at den nye behandlingen kunne begrunnes i en interesseavveining etter pol § 8 bokstav f).

Retten anså bruken av GPS-opplysninger som et kontrolltiltak, som reguleres av aml § 9-1 og § 9-2.

Den nye bruken av GPS-opplysningene var ikke drøftet med de tillitsvalgte, og det er heller ikke gitt informasjon, slik aml § 9-2 krever. At disse reglene ikke var hensyntatt, mente retten talte mot at personopplysningene kunne anses rettmessige etter en interesseavveining etter pol § 8 bokstav f). Retten presiserte at det ikke kunne utelukkes at bruken av GPS-opplysninger i oppsigelsessak kunne vært rettmessig dersom arbeidsgiver hadde fulgt informasjons-og drøftingsplikten i aml § 9-2. Dette illustrerer at arbeidsgivers saksbehandling har stor betydning for om et kontrolltiltak er lovlig, noe som beror på utfallet av interesseavveiningen som retten gjør.

På denne bakgrunn konkluderte retten med at beviset var fremskaffet ”på utilbørlig måte”. Med denne konklusjonen har retten streket opp grensene for arbeidsgivers styringsrett. I denne saken tillot retten likevel beviset fremlagt, fordi beviset var viktig for å få et riktig resultat i saken. Dette resultatet rokker likevel ikke ved det faktum at retten har konkludert med at GPS-data ikke kan brukes til annet formål enn det opprinnelige, med mindre det foreligger samtykke (jf. pol § 11 bokstav c). Det er også verd å merke seg at retten åpner for en slik bruk av GPS-opplysninger til andre enn opprinnelig formål dersom informasjons- og drøftingsplikten etter aml § 9-2 hadde vært oppfylt, se pkt. 14 og 15 nedenfor.

I rettens drøfting av om beviset likevel skulle tillates fremlagt mente retten at den aktuelle bruken GPS-data ikke var krenkende. Retten viste til avgjørelsen i Den europeiske menneskerettighetsdomstol av 2. september 2010 (EMDN-2005-35623 Uzun mot Tyskland). Her ble bruk av GPS-data karakterisert som mindre inngripende i sentrale rettsgoder enn overvåkning ved bruk av lyd og bilde. Lagmannsretten var enig i en slik vurdering og kategoriserte slik bruk av GPS-opplysninger som et ”tradisjonelt kontrolltiltak”, følgelig var graden av krenkelse begrenset. 

Denne kjennelsen illustrerer hvordan arbeidsmiljøloven og personopplysningsloven virker sammen. Hvorvidt et kontrolltiltak kan iverksettes reguleres av arbeidsmiljøloven, mens personopplysningsloven regulerer hvorvidt opplysningene kan behandles. Dersom et kontrolltiltak omfattes av personopplysningsloven, omfattes det også av arbeidsmiljøloven.

Selve kjennelsen

Saken gjelder hvorvidt bevistilbud i form av utskrifter av GPS-logg kan avskjæres som bevis i sivil sak som gjelder oppsigelse av arbeidsforhold.

A ble 28. juni 2010 sagt opp fra sin stilling som renovatør i X AS. Begrunnelsen for oppsigelsen var at A flere ganger hadde tatt uforholdsmessig lange pauser i arbeidstiden, noe som medførte at han ikke ble ferdig med sin rute for tømming av avfall innenfor fastsatt arbeidstid, og at han ved disse anledningene uberettiget hadde krevd overtidsbetaling.

Ved stevning 14. september 2010 til Nord-Troms tingrett reiste A søksmål mot X AS med påstand om at oppsigelsen av ham kjennes ugyldig og at han tilkjennes erstatning fastsatt etter rettens skjønn.

X AS tok til motmæle ved tilsvar av 25. oktober 2010 og påsto prinsipalt søksmålet om ugyldighet avvist som for sent fremsatt. Det ble subsidiært lagt ned påstand om frifinnelse i søksmålet om ugyldighet og for kravet om erstatning. Det ble også lagt ned påstand om at A skal betale tilbake et beløp tilsvarende det han urettmessig har krevd og fått utbetalt i overtidsgodtgjøring.

X AS innførte sommeren 2009 et administrasjons-, navigasjons- og rapporteringsverktøy, GPS Realtime Waste Management, som registrerer og lagrer data, blant annet hvilken rute som kjøres, hvilken bil som kjører ruta, og tidspunkter for tømming av den enkelte søppeldunk. Utskrift av GPS-loggen sammenholdt med timelister for A og andre opplysninger, var sentralt i grunnlaget for arbeidsgivers oppsigelse av A.

I tilsvaret til søksmålet vedla X AS som bilag 6 referat fra møte 28. april 2010 mellom en lærling i X AS og representanter for arbeidsgiveren om « overtidsbruk på Sørkjosen ruten 31. mars 2010 ». I møtereferatet er det gjengitt data registrert og lagret av bedriftens GPS system.

Videre vedla X AS som bilag 10 til tilsvaret en oppstilling av data registrert og lagret av bedriftens GPS system sammenholdt med As timelister for enkelte ruter.

Som bilag 1 til stevningen hadde A lagt ved referat fra møte 6. mai 2010 mellom ham og arbeidsgiver om overtidsbruk. I møtereferatets andre og tredje avsnitt framkommer opplysninger basert på gjennomgang av data registrert og lagret av bedriftens GPS system sammenholdt med As timelister for enkelte ruter.

Under saksforberedelsen for tingretten har A begjært bevisavskjæring for de ovenfor nevnte dokumenter med hjemmel i tvisteloven § 22-7. Etter at partene hadde fått uttalt seg, avsa Nord-Troms tingrett 8. desember 2010 kjennelse med slik slutning:

  1. Krav om bilag nr 6 og 10 til tilsvaret, samt avsnitt 3 og 4 i bilag 1 til stevningen avskjæres som bevis, tas ikke til følge.
  2. Avgjørelsen av sakskostnader utsettes til den avgjørelse som avslutter saken.

A har 10. januar 2011 anket kjennelsen. X AS har tatt til motmæle ved tilsvar av 11. februar 2011.

A har i korte trekk anført:

I utgangspunktet er det fri bevisføring i sivile saker. Likevel forutsetter tvisteloven § 22-7 at opplysninger som er skaffet til veie ved et middel som bedømmes som uakseptabelt fordi det bryter med rettsordenens atferdsnormer, skal avvises.

Ved å sammenstille opplysninger fra GPS-loggen med As timelister, har X AS behandlet personopplysninger på en måte som er uforenlig med det opprinnelige formålet med innføringen av GPS-logg. Behandling av personopplysninger i strid med det opprinnelige formålet bak registreringen, skal sidestilles med behandling av personopplysninger der det mangler grunnlag. Beviset er skaffet til veie ved bruk av et ulovlig eller utilbørlig middel. Det vises til Datatilsynets vedtak av 6. desember 2010. Grunnvilkåret for bevisavskjæring er til stede. Det vises for øvrig til tingrettens vurdering om dette.

Det skal foretas en bred avveining av hvorvidt beviset skal avskjæres eller likevel tillates ført. Krenkelsen overfor A og hans kolleger er grov, særlig sett hen til at denne behandlingen av registrerte og lagrede data er et løftebrudd fra arbeidsgivers side som har skapt sterke reaksjoner blant arbeidstakerne. Dersom beviset tillates ført, vil det representere en ytterligere krenkelse av A.

Metoden som er brukt er ikke akseptabel for kontroll av arbeidstakernes anvendelse av arbeidstiden, og det vil være støtende om beviset tillates ført. Før GPS-systemet ble tatt i bruk ble det understreket at det ble installert til det konkrete formål å dekke administrasjonshensyn for arbeidsgiver overfor kunder. Det er et tillitsbrudd overfor arbeidstakerne når arbeidsgiver i strid med forutsetningene bruker systemet til kontroll av arbeidstakernes arbeidstid. Det vises til arbeidsmiljølovens regler i lovens kapittel 9 om kontrolltiltak i virksomheten, personopplysningslovens krav til behandlingsgrunnlag og til hovedavtaler i arbeidslivet som ramme rundt samarbeidet innen arbeidslivet om kontroll og overvåking. Det vil virke ødeleggende for dette samarbeidet dersom anvendelse av opplysninger som arbeidsgiver i denne saken har fremskaffet tillates fremmet etter sivilprosessens regler når partene på forhånd hadde avtalt eller forutsatt at slik anvendelse ikke skulle finne sted.

Dersom beviset nektes ført, vil det motivere arbeidsgivere som har berettigede behov for kontroll av arbeidstid til å gjennomføre saklige og forholdsmessige kontrolltiltak i samarbeid med de tillitsvalgte.

Det skal også vektlegges at arbeidsgiver ved bruk av andre og enkle metoder kan avdekke misbruk av arbeidstiden. Hensynet til sakens opplysning for å komme til et materielt riktig resultat veier ikke så tungt i denne saken da alminnelig bevisføring om arbeidsutførelse langt på vei vil kunne erstatte bruken av de ulovlige og utilbørlig ervervede bevisene.

A har lagt ned slik påstand:

  1. Bilag 6 og 10 til tilsvaret samt avsnitt 2 og 3 i bilag 1 til stevningen tillates ikke fremmet som bevis.
  2. A tilkjennes omkostninger knyttet til bevisavskjæringsspørsmålet for tingrett og lagmannsrett.

X AS har i korte trekk anført:

Grunnvilkåret i tvisteloven § 22-7 er ikke oppfylt og bevisene skal ikke nektes ført.

Sammenstillingen av opplysninger fra bedriftens GPS-system med timelistene er ikke uforenlig med det opprinnelige formålet, og behandlingen er derfor lovlig i henhold til personopplysningsloven § 11 bokstav c. Det opprinnelige formålet med innføringen av GPS-systemet var primært å få på plass en effektiv administrasjon og drift av en vesentlig del av bedriftens oppgaver, samt å bruke det til å utarbeide arbeidsplaner og normere tidsforbruket på rutene. De ansatte ble på personalmøte 19. august 2008 informert om at opplysningene kunne brukes til kontroll av de ansatte og at systemet registrerte data som, sammenholdt med andre opplysninger, kunne benyttes til å sjekke når dunkene ble tømt av den sjåføren som kjørte den aktuelle ruta. De ansatte hadde ingen innvendinger mot dette. Sammenstillingen av opplysningene i GPS-systemet med timelistene ligger godt innenfor sjåførenes rimelige forventninger om hva opplysningene kunne bli brukt til.

Dersom lagmannsretten kommer til at den nye behandlingen var uforenlig med det opprinnelige formålet, anføres det at behandlingen er lovlig i henhold til personopplysningsloven § 8 bokstav f. Etter bestemmelsen skal det foretas en interesseavveining mellom bedriftens behov for å ivareta berettigede interesser og hensynet til den ansattes personvern.

I denne saken er det konkret tale om behandlingen av opplysninger om til hvilket klokkeslett A utførte tømming av avfallsdunkene til bedriftens kunder. Det er ikke tale om behandling av opplysninger om hva han foretok seg før og etter tømmingen. Opplysningene var lagt inn i systemet av A, og han var godt kjent med dem. Opplysningene ble deretter sammenholdt med hans eget krav på overtid for samme tidspunkt. De lange pausene ble klarlagt ved å sammenholde dataene fra GPS-systemet med As timelister. Deretter ble det gjennomført samtaler med A for å høre hans forklaring. Denne behandlingen av personopplysninger kan ikke karakteriseres som et alvorlig inngrep i den ansattes personvern. Hensynet til privatlivets fred er ikke aktuelt.

Arbeidsgiver hadde imidlertid sterkt behov for å gjennomføre tiltaket fordi det forelå konkrete mistanker om at A urettmessig hadde tilegnet seg uberettiget overtidsgodtgjøring av et ikke ubetydelig omfang. Overtidsbruken er nå sterkt redusert etter at A og andre som det er avdekket har krevd uberettiget overtidsgodtgjørelse ble sykmeldt. I denne perioden er det benyttet vikarer. Avgiftene som innkreves fastsettes etter selvkostprinsippet. Urettmessige overtidskrav er ikke bare illojalt overfor bedriften, men også overfor det offentlige og husholdningene som er avhengige av de tjenestene X AS leverer. Det kan ikke legges til grunn at en ville fått avdekket og stoppet de urettmessige krav om overtidsbetaling med andre metoder.

Lagmannsretten er ikke bundet av Datatilsynets vedtak av 6. desember 2010, som for øvrig er påklagd til Personvernnemnda.

For det tilfelle at lagmannsretten skulle komme til at beviset er fremskaffet på en utilbørlig måte, gjøres det gjeldende at tingrettens interesseavveining er riktig og at bevisene må tillates ført. Det vises til tingrettens kjennelse.

X AS har lagt ned slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. A tilpliktes å erstatte X AS sine saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten skal bemerke:

Norsk rett bygger på prinsippet om fri bevisføring. Etter tvisteloven § 22-7 kan retten likevel « i særlige tilfeller nekte føring av bevis som er skaffet til veie på utilbørlig måte ». Dette er en unntaksregel med et forholdsvis snevert anvendelsesområde. Bevisavskjæring forutsetter at beviset er skaffet til veie på utilbørlig vis, og at føring av beviset medfører en krenkelse av tungtveiende rettssikkerhets- eller personvernhensyn. Det vises til Ot.prp.nr.51 (2004-2005) side 459, NOU 2001:32, bind B side 960-962, Rt-2004-1366 avsnitt 13 og Rt-2007-920 avsnitt 53-55.

Bevisavskjæring etter tvisteloven § 22-7 åpner ikke for noe skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig behandling, og de begrensninger som følger av tvisteloven § 29-3 andre ledd kommer ikke til anvendelse. Lagmannsretten har full kompetanse, jf. Skoghøy: Tvisteløsning (2010), side 763.

GPS-systemet X AS innførte sommeren 2009 registrerer og lagrer data, blant annet om hvilken rute som kjøres, hvilken bil som kjører ruta, og tidspunkter for tømming av den enkelte søppeldunk. X AS er kjent med hvem som kjører den enkelte rute, og systemet kan følgelig brukes til lokalisering av den enkelte sjåfør. Dette er opplysninger som kan knyttes til en enkeltperson, og er å anse som personopplysninger i henhold til personopplysningsloven, jf. lovens § 2 nr. 1 (lov om behandling av personopplysninger av 14. april 2000 nr. 31).

Lagmannsretten legger til grunn som opplyst av X AS at det opprinnelige formålet med innføringen av systemet primært var å få på plass en effektiv administrasjon og drift av en vesentlig del av bedriftens oppgaver, samt å bruke det til å utarbeide arbeidsplaner og normere tidsforbruket på rutene.

Etter personopplysningsloven § 2 nr. 4 er X AS « behandlingsansvarlig », dvs. den som bestemmer formålet med behandlingen av personopplysninger og hvilke hjelpemidler som skal brukes. Som behandlingsansvarlig skal X AS sørge for at personopplysningene som behandles bare behandles når dette er tillatt etter lovens § 8 og § 9, jf. lovens § 11 første ledd bokstav a).

X AS baserer virksomhetens behandling av personopplysningene med grunnlag i personopplysningslovens § 8 bokstav f), hvoretter det kan gjøres unntak fra kravet om samtykke hvis behandlingen er nødvendig for at den behandlingsansvarlige eller tredjepersoner som opplysningene utleveres til, kan vareta en berettiget interesse, og hensynet til den registrertes personvern ikke overstiger denne interessen. Lagmannsretten er enig med tingretten i at innføringen av GPS-systemet og den registrering og lagring av personopplysninger som finner sted, ikke er i strid med interesseavveiningen i personopplysningslovens § 8 bokstav f). X AS hadde et gyldig behandlingsgrunnlag, jf. personopplysningslovens § 11 bokstav a. Det legges også til grunn at X AS gjennom den informasjon som ble gitt til de ansatte forut for innføringen av systemet, overholdt informasjonsplikten etter personopplysningsloven § 20. Dette er også i tråd med Datatilsynets vurdering i sitt varsel om vedtak til X AS av 11. november 2010.

Som behandlingsansvarlig skal X AS sørge for at personopplysningene som behandles ikke brukes senere til formål som er uforenlige med det opprinnelige formålet med innsamlingen, uten at den registrerte samtykker, jf. personopplysningsloven § 11 bokstav c). Bestemmelsen forutsetter at behandling til et nytt formål skal tilfredstille kravene etter lovens § 8 og § 9, det vil si at det skal foreligge samtykke, lovhjemmel eller nødvendig grunn.

Det er omstridt hvorvidt det foreligger samtykke fra arbeidstakerne til bruk av personopplysningene til nytt formål, nemlig at X AS kunne sammenholde opplysningene i GPS-systemet med timelistene for å avdekke ureglementert overtid. Samtykke er i personopplysningslovens § 2 nr. 7 definert som « en frivillig, uttrykkelig og informert erklæring fra den registrerte om at han eller hun godtar behandling av opplysninger om seg selv ». Det stilles ingen formkrav til inngåelse av samtykket, men lagmannsretten legger til grunn at det må være på det rene at det er samtykket, jf. bruken av begrepet « uttrykkelig » i lovteksten. Bevisbyrden påhviler X AS som hevder at det foreligger slikt samtykke. Lagmannsretten kan ikke på grunnlag av det foreliggende bevisbildet se at denne bevisbyrden er oppfylt, og legger som tingretten til grunn at slikt samtykke ikke foreligger.

Lagmannsretten finner også, som tingretten, at det nye formålet var uforenlig med det opprinnelige formålet. Det nye formålet var å kontrollere arbeidstakernes bruk av arbeidstiden, særlig med henblikk å avdekke urettmessige krav om overtidsgodtgjørelse. Dette kontrollformålet avviker fra det opprinnelige formålet, som forstås å være begrunnet i effektiviseringshensyn i virksomheten. Ut fra det bevisbildet som er presentert for lagmannsretten, er det overveiende sannsynlig at dette kontrollformålet må ha framstått som uventet og lite forutberegnelig for de ansatte.

Lagmannsretten kan heller ikke se at den nye behandlingen av personopplysningene kan begrunnes i en interesseavveining i henhold til personopplysningsloven § 8 bokstav f). Lagmannsretten har da særlig sett hen til sammenhengen med arbeidsmiljøloven, hvoretter arbeidsgiver bare kan iverksette kontrolltiltak overfor arbeidstaker når tiltaket har saklig grunn i virksomhetens forhold og det ikke innebærer en uforholdsmessig belastning for arbeidstakeren, jf. arbeidsmiljøloven § 9-1 første ledd. Innføring av slike tiltak skal drøftes med tillitsvalgte, jf. arbeidsmiljøloven § 9-2 første ledd. Arbeidsmiljøloven § 9-1 andre ledd presiserer at personopplysningsloven får anvendelse på arbeidsgivers håndtering av opplysninger fremkommet ved kontrolltiltak dersom ikke noe annet følger av loven. Dersom et kontrolltiltak i arbeidsforhold, som her, omfattes av personopplysningsloven, omfattes det også av arbeidsmiljøloven. Hvorvidt et kontrolltiltak kan iverksettes reguleres av arbeidsmiljøloven, mens personopplysningsloven regulerer hvorvidt opplysningene kan behandles. Som tidligere lagt til grunn, er ikke tiltaket drøftet med de tillitsvalgte, og de ansatte er heller ikke gitt slik informasjon som kreves etter arbeidsmiljøloven § 9-2 andre ledd. At disse bestemmelsene ikke er hensyntatt taler mot at den nye behandlingen av personopplysningene kan anses rettmessig ut fra en interesseavveining etter personopplysningsloven § 8 bokstav f).

Lagmannsretten finner imidlertid grunn til å bemerke, som tingretten, at det ikke kan utelukkes at tiltaket ville blitt vurdert som rettmessig dersom drøftings- og informasjonsplikten hadde blitt ivaretatt.

Tvisteloven § 22-7 omhandler bevis som er skaffet til veie på en utilbørlig måte. Det er ikke noe vilkår at beviset er ervervet ved brudd på en lovregel. Lagmannsretten finner etter en helhetsvurdering at X AS ved å sammenholde opplysningene i GPS-systemet med timelistene i den hensikt å avdekke ureglementert overtid, uten på forhånd å ha fulgt foreskrevne saksbehandlingsrutiner, har skaffet til veie bevis på en utilbørlig måte.

Beviset kan likevel framlegges etter en konkret vurdering av prinsipielle hensyn og forholdene i den konkrete sak. Vurderingsmomenter er gjengitt i NOU 2001:32, bind B side 961, høyre spalte:

« For å tillate beviset teller særlig hensynet til sakens opplysning og den betydning det har å oppnå en materielt riktig avgjørelse. Dette må veies mot det prinsipielt betenkelige i å tillate bevis som er ervervet ved kritikkverdige midler, at bevisavskjæring vil kunne virke preventivt, at det kan virke støtende å tillate bevisføringen, og ikke minst at dette lett vil kunne oppfattes som en fortsatt og forsterket krenkelse i forhold til den som er rammet. Det kriterium utvalget har valgt, fremhever spesielt det sistnevnte momentet. Andre momenter er hvor alvorlig krenkelsen er, om det dreier seg om en materiell integritetskrenkelse eller brudd på formelle regler ved ervervet av beviset, om overtredelsen har betydning for bevisverdien, og om det ville vært mulig å skaffe opplysningene til veie på annen måte. »

Lagmannsretten er enig med tingretten i at føring av beviset ikke vil føre til krenkelse av tungtveiende rettssikkerhetshensyn, herunder personvernhensyn. Graden av krenkelse er relevant. Selv om føring av beviset kan oppleves som belastende for arbeidstaker, er krenkelsen ikke mer alvorlig enn at opplysningene sannsynligvis kunne vært lovlig ervervet i henhold til personopplysningsloven dersom X AS hadde innledet en prosess for et nytt og fremtidig kontrolltiltak. Opplysningene var kjent for arbeidstakeren, så vel de lagrete data som hans egne opplysninger om arbeidstiden. Det er sammenstillingen av disse opplysningene som utgjør krenkelsen av arbeidstaker.

Denne saken skiller seg slik sett fra saker Høyesterett har hatt til behandling om bruk av hemmelig og skjult video- og kameraovervåkning i arbeidsrettssaker, se Rt-1991-616, hvor førstvoterende uttalte:

« Å ha blitt utsatt for hemmelig videoovervåkning på arbeidsplassen må av en arbeidstaker oppleves som sterkt belastende. Etter min mening taler vesentlige personvernhensyn for at domstolene nekter bruk av et bevis tilveiebragt på denne måte. Ved en slik holdning vil domstolene motvirke denne form for krenkelser. Det vil videre kunne virke støtende om bevis som er tilveiebragt på denne måten blir tillatt brukt, og det vil kunne oppfattes som en ny krenkelse av den som er blitt overvåket. »

Synspunktet er senere fulgt opp, se f.eks. Rt-2001-668 og Rt-2004-878.

Som et generelt utgangspunkt må overvåking ved bruk av GPS karakteriseres som mindre inngripende i sentrale rettsgoder enn overvåking ved bruk av lyd og bilde. Dette er også lagt til grunn av Den europeiske menneskerettsdomstol i dom av 2. september 2010 i saken Uzun mot Tyskland, EMDN-2005-35623 (Application no. 35623/05), se f.eks. avsnitt 52.

Lagmannsretten finner også grunn til å vise til Ot.prp.nr.49 (2004-2005) Om lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven), kapittel 12 om kontroll og overvåking i arbeidslivet, side 145:

« Vurderingen av om kontrollen vil medføre en uforholdsmessig belastning, vil ellers bero på tiltakets formål (hvor tungtveiende er bedriftens behov), kontrollens art (enkeltstående kontroll, vedvarende kontroll, hyppighet osv.), hvordan den praktisk skal gjennomføres, hvilke inngrep i arbeidstakernes personvern det vil være tale om, om sentrale personvernhensyn er ivaretatt gjennom forsvarlige metoder som sikrer klare testresultater, i hvilken grad arbeidsgiver har sikret begrenset tilgang til de data som fremkommer osv. Dersom kontrolltiltaket vil medføre ikke ubetydelig inngrep i rettsgoder som personlig integritet, verdighet, privatlivets fred, legemets ukrenkelighet eller lignende, vil vilkårene for å gjennomføre kontrollen i utgangspunktet bare unntaksvis være oppfylt. Motsatt skal det mye til for at mer tradisjonelle kontrolltiltak i arbeidslivet som for eksempel tidsregistrering, adgangskontroll, produksjons- og resultatkontroll, kontroll i forbindelse med konkret mistanke om straffbare og andre mislige forhold i arbeidsforholdet osv., vil bli ansett som uforholdsmessig. »

Sammenstillingen av opplysningene fra GPS-systemet med timelistene har mer karakter av det som i proposisjonen er betegnet som « tradisjonelle kontrolltiltak » enn et tiltak som medfører et « ikke ubetydelig inngrep » i sentrale rettsgoder. Lagmannsretten mener følgelig at graden av krenkelse er begrenset.

Føring av beviset kan vanskelig ses på som annet enn en fortsatt krenkelse av arbeidstakeren. Dette vil imidlertid ofte være situasjonen dersom bevis som er skaffet til veie på utilbørlig måte tillates ført. I tilknytning til dette hensynet legger lagmannsretten stor vekt på at graden av krenkelse er beskjeden.

Lagmannsretten har ved den samlede vurdering særlig lagt vekt på at de aktuelle bevis som er påstått avskjært vil bidra til sakens opplysning, at de kan være av vesentlig betydning for å oppnå en materielt riktig avgjørelse i saken, at utilbørligheten ved framskaffelsen av beviset ikke var grov, og at krenkelsen er begrenset. At bevisene er fremskaffet på den måten som er gjort, har ingen betydning for bevisverdien.

Lagmannsretten viser for øvrig til den avveining og de vurderinger tingretten har gjort, og som lagmannsretten i hovedsak kan slutte seg til.

Anken blir etter dette å forkaste.

Ankemotparten har ikke fått medhold i sin prinsipale anførsel om at bevisene ikke er ervervet på utilbørlig måte, men har fått medhold i at bevisene ikke skal avskjæres. Ankemotparten har fått medhold i det vesentlige og har vunnet saken, og har krav på erstatning for sine sakskostnader fra motparten, jf tvisteloven § 20-8 annet ledd annet punktum og § 20-2 første og annet ledd. Unntakene i § 20-2 tredje ledd finnes ikke anvendelige. Sakskostnader er krevd med 10 000 kroner eksklusiv merverdiavgift for lagmannsretten. Kostnadene vurderes å ha vært nødvendige og tilkjennes fullt ut.

Lagmannsretten skal også fastsette kostnadene for tingretten, og legger sitt materielle resultat til grunn. Unntakene i § 20-2 tredje ledd finnes ikke anvendelige. Ankemotparten har krevd dekket 15 500 kroner eksklusiv merverdiavgift for tingretten. Kostnadene vurderes å ha vært nødvendige og tilkjennes fullt ut.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning: 

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til X AS 10.000 -titusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.
  3. I sakskostnader for tingretten betaler A til X AS 15.500 -femtentusenfemhundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.