Fotobokskjennelsen (Rt. 1990 s 1008)

Om kjennelsen

Omtalen er basert på framstilling i Schartum og Bygrave 2011.

Høyesteretts avgjørelser legger ikke alltid avgjørende vekt på hensynet til personopplysningsvern. Et godt eksempel på dette er en kjennelse fra 1990 av Høyesteretts kjæremålsutvalg: “Fotobokskjennelsen” (jf Rt 1990 s 1008). Saken gjaldt en mann som var blitt dømt for heleri og bilbrukstyveri på grunnlag av et bilde tatt av et kamera for automatisk trafikkovervåking. Mannen anførte at bildet ikke kunne brukes som bevis for andre straffbare forhold enn fartsoverskridelse, en begrensning som han hevdet at både Justisdepartementet og Stortinget hadde forutsatt da systemet for automatisk trafikkovervåking ble innført. I den forbindelse pekte mannen bl.a på en intern instruks utgitt av departementet som gav uttrykk for at fotobevis ervervet ved automatisk trafikkontrol ikke må “benyttes til andre formål enn de er innhentet for”.

 

Kjæremålsutvalget avviste anførselen. For det første var bildet av bilen fremskaffet på lovlig måte. For det andre mente utvalget at departementets interne instruks ikke utgjorde et rettslig hinder for å bruke fotografiet som bevis i den angjeldende straffesak. Når det gjaldt mer generelle personvernhensyn, pekte utvalget på “at det ved skilting blir varslet om at veien er overvåket ved automatisk trafikkontroll. Fotografering utløses bare der bilføreren overtrer fartsgrensen for kjøring på veien. Føreren har det således under sin kontroll å unngå at fotografiet blir tatt” (Rt 1990 s 1011).

 

Dersom vi sammenholder denne avgjørelsen med Gatekjøkkenkjennelsen (Rt. 1991 s 616), kan det kanskje sies å være en viss konsistens mellom de to avgjørelsene. I Gatekjøkkenkjennelsen var det et poeng at den ansatte ikke hadde kunnskap om at det ble foretatt opptak av henne mens hun var på jobb. Hun kunne derfor ikke innrette seg etter overvåkningen. I Fotobokskjennelsen dreide det seg ikke om hemmelig overvåkning – denne var tvert imot varslet og kjent for alle sjåfører og derfor mulig å innrette seg etter. Slik sett er de to avgjørelsene forsvarlige også ut ifra interesseteorien. Dette gjelder særlig Gatekjøkkenkjennelsen. I denne saken var interessen i innsyn og kunnskap overhodet ikke ivaretatt, noe som fratok den ansatte muligheten til å styre situasjonen. Det kan vel også sies at kontrolltiltaket var uforholdsmessig, både i relasjon til vurderingen veiledning versus kontroll og i relasjon til forholdet mellom forhåndskontroll og etterkontroll.

 

Selve kjennelsen

Dommer Gussgard: Stavanger byrett avsa 18. mai 1990 dom med slik domsslutning:

«A, født *.*.1951, dømmes for overtredelse av straffeloven § 318 annet ledd jfr. § 317, første ledd og overtredelse av vegtrafikkloven § 31 første ledd jfr. § 5, første ledd sammenholdt med straffeloven § 63 annet ledd og som fellesstraff med dom av 21. april 1986 fra Jæren herredsrett og dom av 26. november 1987 fra Gulating lagmannsrett med en samlet resttid 1 år og 335 dager jfr. fengselsloven § 41 og straffeloven § 54, nr. 3 til fengsel i 2 -to- år og 4 -fire- måneder.

Til fradrag i den utmålte straff går 123 – etthundretjuetre- dager for utholdt varetektsarrest.

A frifinnes for overtredelse av straffeloven § 258 jfr. § 257 og for overtredelse av straffeloven § 260 tredje ledd jfr. første ledd.»

Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens dom.

Domfelte har begjært fornyet behandling, subsidiært har han anket over saksbehandlingen og straffutmålingen. Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet å nekte lagmannsrettsbehandling, men henviste anken til Høyesterett.

Jeg er kommet til at det ikke foreligger noen saksbehandlingsfeil, og at anken over straffutmålingen ikke kan gis medhold.

Anken over saksbehandlingen er begrunnet i to forhold.

Domfelte har i egne brev anført at rettens formann urettmessig avbrøt hans forklaring i retten, slik at han ikke fikk gi en sammenhengende og fullstendig forklaring, særlig ikke om heleriforholdet. Jeg kan ikke se at det i forbindelse med domfeltes forklaring er begått noen saksbehandlingsfeil som kan ha hatt betydning for resultatet.

Tiltalen mot domfelte punkt I gjaldt forbrytelse mot straffeloven § 258, jf § 257, subsidiært straffeloven § 318 annet ledd, jf § 317 første ledd. Han ble frifunnet for grovt tyveri, men dømt for heleri. Han ble dømt også for bilbrukstyveri, et forhold som hadde sammenheng med heleriforholdet.

I ankeerklæringen er det vist til at et sentralt bevis i saken fra påtalemyndighetens side var et fotografi tatt ved automatisk trafikkontroll 2. januar 1990. Tiltalte har erkjent at han denne dato kjørte med en hastighet av 85 km/t på et sted der fartsgrensen var 70 km/t. Forholdet er tatt med i tiltalens punkt IV og han er dømt for dette. Påtalemyndigheten påberopte fotografiet ikke bare som bevis for fartsovertredelsen, men også som bevis for det grove tyveriet. Etter domfeltes mening kunne påtalemyndigheten ikke bruke dette fotografiet som bevismiddel for andre forhold enn trafikkforseelsen. Selv om han ble frifunnet for tyveriet, forstår jeg ham slik at han mener fotografiet har hatt betydning for domfellelsen for heleri og bilbrukstyveri.

Som begrunnelse for sin anførsel om at det var ulovlig å bruke fotografiet som bevis for andre forhold enn trafikkforseelsen, har domfelte bl a vist til St meld nr 18 (1986-87) Om trafikksikkerhet og trafikkopplæring, side 25 om automatisk trafikkontroll. Her er behandlet to modeller for slik kontroll. Det første alternativet innebar at kjøretøyet ble fotografert forfra for å kunne identifisere føreren. Departementet forutsatte at det måtte innføres faste rutiner for svartsladding av kjøretøyets passasjerside for å ivareta personvernet. Uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling var innhentet, og i meldingen var det bl a sitert følgende fra uttalelsen.

«Lovavdelingen antar at hensynet til personvernet ikke representerer noen avgjørende innvending mot bruk av modell I, forutsatt at passasjersiden på fotografiene svartsladdes, og at fotografiene ikke benyttes til andre formål enn de er innhentet for.»

Domfelte hevder at både departementet og Stortinget, når alternativ I ble valgt, forutsatte at fotografiene ikke skulle brukes som bevis for andre forhold enn trafikkforseelsen.

Videre har domfelte vist til Justisdepartementets instruks av 4. januar 1989 om automatisk trafikkontroll pkt 2 om personvernhensyn, der det bl a heter: «Fotografiene må ikke benyttes til andre formål enn de er innhentet for.» Domfelte er enig i at dette er en intern instruks, gitt uten direkte lovhjemmel, men Stortingets antatte forutsetning om begrenset bruk av fotografiene, må gi tilstrekkelig hjemmel. Ut fra generelle rettsprinsipper må det kreves hjemmel i lov for å kunne bruke disse fotografiene til annet formål enn de er innhentet for. Den «overskuddsinformasjon» de kan gi, har påtalemyndigheten etter hans mening ikke rett til å bruke, og domstolene kan da ikke ha anledning til å benytte fotografiet som bevis for andre straffbare forhold enn den trafikkforseelse som ble registrert da fotografiet ble tatt.

Domfelte har pekt på situasjonen ved telefonkontroll etter midlertidig lov av 17. desember 1976 nr 99 ved etterforskning av overtredelser av narkotikalovgivningen. Det er vist til forskrifter til loven, gitt ved kgl res av 19. januar 1979 med senere endringer, særlig til § 8. Det anses på det rene at «overskuddsinformasjon» som politiet får ved slik avlytting, ikke kan brukes i etterforsknings- eller bevisøyemed for forhold som ikke gjelder overtredelse av narkotikalovgivningen.

Domfelte har fremhevet betydningen av personvern når nye tekniske etterforskningsmetoder blir tatt i bruk, som automatisk fotografering ved fartsovertredelser. Etter hans mening tilligger det Stortinget, ikke domstolene, å avgjøre om fotografiene skal kunne brukes ut over det formål de er ment å ivareta.

Som nevnt er jeg kommet til at det ikke foreligger noen saksbehandlingsfeil.

Etter norsk straffeprosess har partene i utgangspunktet anledning til å føre de bevis de ønsker vedrørende saken. Denne forutsetning er ikke direkte kommet til uttrykk i loven, men hovedregelen er likevel klar. Straffeprosessloven inneholder visse bestemmelser som innskrenker denne rett, f eks i § 118 og § 134. Selv om et bevistilbud ikke er avskåret ved direkte lovbestemmelse, kan det være tilfelle der påtalemyndigheten likevel ikke kan tillates å føre beviset. Spørsmålet kan oppstå i forbindelse med bevis fremskaffet på ulovlig måte. Fotobeviset som denne saken gjelder, ble imidlertid ikke fremskaffet på ulovlig måte, og det er etter min mening ikke naturlig å trekke noen parallell fra disse tilfellene til forholdet i nærværende sak.

Domfelte har vist til Stortingsmelding nr 18 (1986-87) og den uttalelse fra lovavdelingen som er sitert der. Ut over sitatet inneholder ikke meldingen noen nærmere utdypning av hva som ligger i uttalelsen om bruken av fotografiene, og hvilke konsekvenser en eventuelt begrenset bruk ville få i forhold til straffeprosesslovens system for bevisføring. I Samferdselskomiteens innstilling (Innst S nr 97 (1986-87) side 14 heter det om automatisk trafikkontroll bl a:

«Komiteen gir sin prinsippielle tilslutning til innføring av automatisk trafikkovervåking.

Komiteen anbefaler alternativ I fordi dette kan identifisere føreren.

Komiteen finner at personvernhensynet vil bli ivaretatt med faste regler for svartsladding av kjøretøyets passasjerside.»

I Stortingets forhandlinger vedrørende meldingen har jeg ikke funnet noe av interesse for foreliggende spørsmål. Det foreligger etter det jeg kan se, ikke noe holdepunkt for at Stortinget har sluttet seg til det synspunkt lovavdelingen hadde uttrykt om bruken av fotografiene.

Det er ikke omstridt at Justisdepartementets instruks av 4 januar 1989 om bruken av fotografiene, er en intern instruks, gitt uten hjemmel i lov. Den kan dermed ikke begrense domstolenes rett til i straffesaker å tillate bruk av fotobevis ervervet ved automatisk trafikkontroll som bevismiddel, uavhengig av hva det straffbare forhold gjelder. Jeg nevner at domstolene også har en selvstendig plikt til å sørge for sakens opplysning, jf straffeprosessloven § 294.

I forbindelse med domfeltes henvisning til personvernhensynet, vil jeg peke på at det ved skilting blir varslet om at veien er overvåket ved automatisk trafikkontroll. Fotografering utløses bare der bilføreren overtrer fartsgrensen for kjøring på veien. Føreren har det således under sin kontroll å unngå at fotografi blir tatt.

Dersom en ønsker å begrense bruken av omhandlede fotografier, mener jeg dette må lovreguleres, etter en nærmere vurdering og utredning. Det må i tilfelle bl a tas standpunkt til hvordan en i praksis skal håndtere en situasjon der fotografiet tjener som bevis for overtredelse av vegtrafikkloven, men der tiltalen også gjelder andre straffbare forhold, der fotografiet kan ha betydning for bevisvurderingen.

Jeg er således kommet til at det ikke var uriktig av byretten å tillate bruken av fotografiet som bevismiddel også for andre forhold enn trafikkforseelsen. Anken over saksbehandlingen må forkastes.

Domfelte har også anket over straffutmålingen. Han hevder at straffen er blitt for streng, særlig fordi reststraffen på ett år og 335 dager etter delvis soning av de dommer han fikk 21. april 1986 og 26 november 1987, er inkludert i straffen. Han fremhever at de forhold nevnte dommer gjelder, ligger langt tilbake i tid, og at dommen 26. november 1987 gjelder helt andre forhold enn dem han nå dømmes for.

Jeg er kommet til at anken over straffutmålingen ikke kan føre frem. Domfelte ble prøveløslatt 20. oktober 1989 etter relativt langvarig soning. Han ble særskilt underrettet om vilkårene for prøveløslatelsen, og hadde all grunn til å regne med at han ville måtte sone reststraffen ved nye lovbrudd. Likevel begår han nye straffbare handlinger allerede 23. desember 1989. Jeg finner ikke den utmålte straff uforholdsmessig streng.

Domfelte har vært holdt i varetekt til han ble løslatt 8 august 1990, og tilkommer fradrag for ytterligere 82 dager, dvs 205 dagers varetektsfradrag.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

Anken forkastes.

I straffen fragår 205 – tohundreogfem – dager for varetektsfengsel.