E-postkjennelsen (Rt 2002 s. 1500)

Om kjennelsen

Omtalen er basert på utdrag av Mette Borchgrevinks framstilling i CompLex 5/11.

En enstemmig Høyesterett forbød arbeidsgiver å foreta innsyn i arbeidstakerens e-post.

Saken gjelder spørsmålet om e-post sendt til og fra arbeidstakers e-postkonto hos arbeidsgiver kunne fremlegges som bevis i avskjedssak, uten arbeidstakers samtykke. I denne saken hadde arbeidsgiver mistanke om at en ansatt skulle gå over til en konkurrent, og ønsket å fremlegge e-postkorrespondanse mellom de avskjedigede og dennes nye arbeidsgiver.

Høyesteretts kjæremålsutvalg foretok en konkret vurdering av hver enkelt e-post opp mot pol § 8 bokstav f) og vurderte om innholdet var ”virksomhetsrelatert” eller ikke.  Videre vurderte retten om arbeidsgiver hadde en berettiget interesse, og konkluderte med at de e-postene hvor arbeidsgiver hadde en ”berettiget interesse” var å anse som ”virksomhetsrelaterte” og derfor var lovlig innhentet bevis. Retten nøyde seg med denne lovlighetsvurderingen. Den unnlot å kritisere lagmannsretten for at den ikke hadde foretatt en vurdering av om bruken var utilbørlig. Som følge av at beviset var lovlig innhentet, var det ikke aktuelt å nekte bevisfremleggelse.

Sondringen ”virksomhetsrelatert” contra ”privat” er ikke fulgt opp i personopplysningsforskriften. Det kan tenkes at rent private e-poster kan gi grunnlag for innsyn etter personopplysningsforskriften § 9-2 b), for eksempel dersom det er mistanke om straffbare forhold som ulovlig pornografi.

Privat e-post vil normalt ikke være relevant for vilkåret i personopplysningsforskriften§ 9-2 første ledd a), fordi det er virksomhetens interesse som her er i fokus. Derimot kan det tenkes at privat e-post kan være av saklig begrunnet interesse for arbeidsgiver. Dette kan være aktuelt i tilfeller hvor arbeidsgiver kan pådra seg straffeansvar. Et eksempel er den aktivitetsplikt som straffeloven § 204 tredje ledd annet punkt pålegger den som unnlater å gripe inn for å stoppe ulovlig pornografi.

Selve kjennelsen

Saken gjelder spørsmålet om elektronisk post (e-post) sendt til og fra arbeidstakers e-postadresse hos arbeidsgiver uten arbeidstakerens samtykke kan fremlegges som bevis i en avskjedssak.

X AS sa 30. november 2001 opp A med fratredelse ved utgangen av februar 2002. Oppsigelsen ble begrunnet med at virksomheten var i en vanskelig økonomisk situasjon. A aksepterte ikke oppsigelsen, og det ble avholdt forhandlinger uten at partene kom til en enighet. Den 4. februar 2002 ble A gitt en advarsel for manglende rapportering og fravær fra kontoret uten at det ble gitt beskjed. Den 7. februar 2002 trakk X tilbake et samtykke til at A i oppsigelsestiden kunne drive aktiv jobbsøkning.

I møte 25. februar 2002 ble A avskjediget. Avskjeden inneholder ingen begrunnelse, men i protokollen for møtet fremgår det at X AS mente A hadde fått tilbud om eller tatt ansettelse i konkurrerende virksomhet, og at han forsøkte å ta med seg X AS’ kunder til sin nye arbeidsgiver. Det fremgår av protokollen at A bestred at disse opplysningene er korrekte.

A reiste ved stevning av 13. mars 2002 søksmål mot X AS med påstand om at avskjeden skulle kjennes ugyldig, og med krav om erstatning etter rettens skjønn, oppad begrenset til kroner 1.000.000. X AS innga tilsvar, hvor det ble fremlagt en rekke e-postmeldinger for perioden 28. januar 2002 til 21. februar 2002. De fleste av meldingene er korrespondanse mellom A og selskapet Z AB. I tilsvaret gir X AS følgende opplysninger om e-post meldingene:

« Forut for dette hadde administrerende direktør i selskapet, B, bedt selskapets datatekniker foreta rutinemessig backup med sikkerhetskopiering av selskapets dataserver. I forbindelse med denne sikkerhetskopieringen ble det gjort et avgrenset søk av innholdet på serveren hvor det blant annet ble funnet en e-post sendt fra Z AB til A.

E-posten, som ble overlevert Susnic mandag 18.02.2002, inneholdt opplysninger som tydet på at A var i ferd med å bygge opp konkurrerende virksomhet i Norge, i samarbeid med og i regi av Z AB.

Da det var behov for å sjekke ut dette forholdet ble X AS morselskap i Sverige bedt om å undersøke saken nærmere. Susnic fikk tilbakemelding fra Sverige fredag 22.02.2002, med beskjed om at Z AB’sviseadministrerende direktør i Sverige, Erik Herlaut, hadde bekreftet at A allerede var « klar » for Z AB, underforstått at A hadde akseptert jobbtilbud med henblikk på etablering av konkurrerende virksomhet i Norge.

På denne bakgrunn ble det foretatt ytterligere avgrensede søk på selskapets dataserver i løpet av helgen 23-24.02.2002, hvor det blant annet ble funnet flere e-post meldinger sendt og mottatt fra A i anledning samarbeidet med Z AB og den forestående etablering av konkurrerende virksomhet i Norge. »

A krevde at de fremlagte utskriftene ikke ble tillatt ført som bevis. Etter at X AS hadde kommentert spørsmålet, avsa Asker og Bærum tingrett 3. juni 2002 kjennelse med slik slutning:

« Utskrift av e-postmeldinger, vedlegg 1-7 i tilsvaret, nektes ført som bevis.»

X AS påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som 24. september 2002 ( LB-2002-2299) avsa kjennelse med slik slutning:

  1. Datautskrifter fremlagt som bilag 1 til 7 til tilsvaret av 16. april 2002, tillates ført som bevis.
  2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for tingrett eller lagmannsrett.

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse. Kjæremålet gjelder lovtolkningen. A har i hovedsak anført:

Lagmannsrettens forståelse av personopplysningsloven § 8 bokstav f er uriktig. Bestemmelsen må tolkes i lys av lovens formål, som er å beskytte den enkelte mot krenkelser av personvernet. Og når samtykke fra arbeidstaker ikke foreligger, skjerpes kravene til behandling etter § 8 (bokstavene) a – f.

Det foreligger ikke annen lovgivning som kan gi arbeidsgiver rett til innsyn i arbeidstakerens e-post.

Lagmannsrettens vurdering er dessuten mangelfull, ved at den ikke har vektlagt på hvilke andre måter X AS kan føre bevis.

A har nedlagt slik påstand:

  1. Tingrettens kjennelse stadfestes hva angår bevisavskjæringen.
  2. A tilkjennes saksomkostninger for tingrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg.

X AS har inngitt tilsvar, og har i hovedsak gjort gjeldende:

Lagmannsrettens kjennelse er korrekt. Lagmannsrettens tilnærming til saken, hvor innholdet i e-post meldingene vurderes med henblikk på om de er private eller virksomhetsrelaterte, er en tilnærmingsmåte X AS slutter seg til.

Det gjøres gjeldende at personopplysningsloven ikke får anvendelse på forholdet. De aktuelle utskriftene inneholdt ikke personopplysninger, men virksomhetsrelaterte opplysninger.

Under enhver omstendighet har behandlingen av opplysningene vært nødvendig.

Det bestrides at øvrige bevis i saken kan tillegges vekt ved vurderingen av om utskriftene skal tillates ført som bevis.

X AS har nedlagt slik påstand:

  • Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
  • X AS tilkjennes omkostninger for tingrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder et videre kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf. tvistemålsloven § 404 nr. 2 og 3. Kjæremålet gjelder lovtolkingen.

Kjærende part har i første rekke anført at lagmannsretten har tolket personopplysningsloven § 8 bokstav f uriktig,. Når det gjelder den ulovfestede bevisavskjæringsregel som gjelder i norsk rett, legger kjæremålsutvalget til grunn at lagmannsretten har gitt en dekkende redegjørelse for denne regel når den nevner at retten kan « tillate bevis fremlagt selv om de er fremskaffet på en i utgangspunktet uakseptabel måte, ja til og med om det har vært handlet i strid med formelle regler », og knytter den videre redegjørelse for regelen og den interesseavveining som må foretas, til Tvistemålslovutvalgets forslag til kodifisering av denne i utkast til ny lov om tvisteløsning § 25-7, jf. NOU 2001:32B side 960.

Kjæremålsutvalget vil bemerke at forutsetningen for at personopplysningsloven overhodet skal kunne anvendes på X AS’ fremgangsmåte i denne saken, er at e-post meldingene kan karakteriseres som personopplysninger i lovens forstand, jf. lovens § 2 nr. 1. Lagmannsretten har i sin kjennelse forutsett at det her dreier seg om opplysninger som omfattes av personopplysningsloven, og utvalget kan ikke se at denne oppfatning bygger på noen uriktig forståelse av § 2 nr. 1. Det er også på det rene at A ikke på et tidligere tidspunkt har samtykket i fremleggelsen av e-post meldingene. Spørsmålet for lagmannsretten blir da om X AS ved å søke opp e-post meldingene og legge dem frem som bevis i avskjedssaken har opptrådt i strid med personopplysningsloven, eller på annen måte utilbørlig, slik at beviset skulle ha vært avskåret ut fra en interesseavveining.

Tyngdepunktet i lagmannsrettens kjennelse er gjennomgangen av meldingene og drøftelsen av om de er private eller virksomhetsrelaterte. I kjennelsen heter det blant annet:

« Ut fra de foreliggende opplysninger legger lagmannsretten til grunn at alle meldingene gjelder aktiviteter, spørsmål, planer o.l. som på en eller annen måte har forbindelse med den type virksomhet som X står for eller er interessert i. I et slikt perspektiv er det ikke grunn til oppfatte meldingene som private… »

Lagmannsretten konkluderer denne drøftelse slik:

« Lagmannsretten viser for øvrig til opplysningene om hvordan A har angitt avsender på meldingene, og nøyer seg med å konstatere at meldingene med minst like stor rett kan hevdes å være virksomhetsrelaterte som private. På denne bakgrunn er det ikke grunnlag for å konstatere at bevisene er fremskaffet på lovstridig måte ».

Lagmannsretten har knyttet sin drøftelse til karakteristikken « virksomhetsrelatert ». Dette er et begrep som ikke brukes i personopplysningsloven. De elementer som lagmannsretten i denne forbindelse legger vekt på, er imidlertid dekkende i forhold til vurderingen etter § 8 bokstav f, jf. dens krav om « berettiget interesse ». Lagmannsrettens konkrete vurdering kan utvalget ikke prøve ved videre kjæremål. Kjæremålsutvalget kan på denne bakgrunn ikke se at lagmannsretten har tolket § 8 bokstav f feil.

Utvalget viser for øvrig til Datatilsynets hjemmeside, hvor det heter:

« Kan arbeidsgiveren lese e-posten min?

Det er viktig å skille mellom privat og virksomhetsrelatert e-post. Arbeidsgiveren din har ikke adgang til å lese e-post du mottar som privatperson uten at du har samtykket. Dette gjelder selv om arbeidsgiveren må sies å være « eier » av datasystemet. Arbeidsgiveren har imidlertid rett til innsyn i virksomhetsrelatert e-post. Arbeidsgiverens interesse i å lese disse meldingene overstiger hensynet til ditt personvern ».

Kjæremålsutvalget vil endelig peke på at det i denne sak ikke kan betraktes som en feil ved lagmannsrettens kjennelse at den ikke ikke tar stilling til spørsmålet om X’s bruk av e-post meldingene var utilbørlig når den ikke ble ansett lovstridig. Iallfall er det ikke en feil som kan ha hatt betydning for resultatet.

Den interesseavveining som lagmannsretten har foretatt i forbindelse med bevisavskjæringen, kan ikke prøves i et videre kjæremål.

Utvalget har etter dette kommet til at lagmannsrettens kjennelse ikke hviler på en uriktig lovtolking, og begrunnelsen er tilstrekkelig til at dette kan prøves. Kjæremålet må derfor forkastes.

Kjæremålsmotparten har krevet saksomkostninger for tingrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg. Utvalget finner ikke grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, men tilkjenner 3.500 kroner for behandlingen i kjæremålsutvalget.

Kjennelsen er enstemmig.

 

Slutning: 

  1. Kjæremålet forkastes.
  2. I saksomkostninger betaler A til X AS 3.500 – tretusenfemhundre – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.