Butikkmedarbeiderkjennelsen (RG 2002 S.162)

Om kjennelsen

Omtalen er basert på utdrag av Mette Borchgrevinks framstilling i CompLex 5/11.

Dette er en enstemmig kjennelse som tillot at hemmelig videoopptak ble ført som bevis. I saken ble en butikkmedarbeider utsatt for hemmelig videoopptak pga. mistanke om underslag. Det var montert et skjult kamera i et område som ellers var permanent videoovervåket med fire kameraer. Årsaken til at arbeidsgiver monterte det skjulte kameraet var mistanke om at arbeidstaker hadde manipulert de ordinære videokameraene. Arbeidsgiver ønsket å fremlegge som bevis opptak var fra det skjulte kameraet. Dette var tatt i en tidsperiode da det faste videoovervåkningsanlegget var deaktivert. Arbeidstaker kjente til denne deaktiveringen. I det aktuelle opptaket tok arbeidstaker ett eller annet fra kassen og stakk det i egen lomme.

Arbeidstakeren ble forelagt en redigert versjon av opptaket, og underskrev en ”erkjennelse” samt en ”oppsigelse” med øyeblikkelig virkning. Senere kontaktet arbeidstakeren arbeidsgiver og anførte at mistanken var uberettiget og at hun ikke anså seg bundet av oppsigelsen. Arbeidstakeren saksøkte arbeidsgiver med krav om erstatning basert på urettmessig oppsigelse/avskjed. Det var i denne tvisten at arbeidsgiver ønsket å fremlegge videoopptaket, som arbeidstakeren begjærte avskåret som bevis.

Retten gjorde en konkret interesseavveining. I denne presiserte retten at denne avveiningen ikke kunne skje uavhengig av formålet med overvåkningen, og at skjult, generell videoovervåkning av ansatte ikke var legitimt. Spesielle omstendigheter måtte foreligge for at slik skjult overvåkning skulle kunne godtas. En slik omstendighet er konkret mistanke om straffbare forhold. En annen slik omstendighet var at arbeidstakeren hadde manipulert med de generelle, offisielle videokameraene. Denne manipulasjonen var, etter rettens vurdering, ”mistanke om en særlig utspekulert og illojal handlemåte” fra de(n) ansatte, som ble vektlagt i avveiningen mellom hensynet til den ansattes integritet og hensynet til sakens opplysning.

Butikkmedarbeiderkjennelsen er et sjeldent eksemplet på at retten har ansett skjult videobevis som lovlig innhentet, som følgelig kunne det fremlegges som bevis: ”Lagmannsretten er således kommet til at videoopptakene i dette tilfellet representerer et inngrep i personvernet som må tåles i et rettssamfunn”.

Hensynet til andre personers behov for beskyttelse og rettigheter, kan tale for inngrep i den personlige integritet, og retten viste til EMK artikkel 8, som åpner for dette. Her er EMK brukt i favør av arbeidsgivers interesse i å beskytte seg mot kriminalitet, samtidig som retten også peker på at denne overvåkningen kunne beskytte andre (dvs. andre kolleger) mot unødig mistanke om straffbare forhold.

Normalt brukes EMK artikkel 8 som argument for arbeidstakers personvern. I denne saken ble det brukt som argument for arbeidsgivers interesse i kriminalitetsforebyggelse, og som argument for øvrige ansattes personvern. Jeg kjenner ikke til andre eksempler på slik bruk av EMK. Denne saken er imidlertid svært spesiell fordi arbeidstakeren hadde opptrådt på en særlig utspekulert måte med manipulasjon av overvåkningskameraer og på denne måten unndradd seg arbeidsgivers lovlige kontroll.

Selve kjennelsen

Saken gjelder spørsmål om bevisavskjæring og plikt til å identifisere vitner i en arbeidsrettssak.

Stavanger byrett avsa 06.07.2001 avgjørelse med slik slutning:

  1. Videoopptak som redegjort for i saksøktes tilsvar tillates ført som bevis i saken, med unntak av opptaket fra 10.02.01 fra Spaceworldavdelingen.
  2. Saksøkte må oppgi navnene på de tre Securitasvekterne som gjennomførte kontroller i saksøktes forretning.

A har rettidig påkjært slutningens punkt 1, både med hensyn til rettsanvendelsen og saksbehandlingen. T. Stangeland AS v/ styrets leder har inngitt tilsvar og samtidig påkjært slutningens punkt 2. I kjæremålssaken er A benevnt « kjærende part » og T. Stangeland AS« kjæremotparten ».

Kjærende part har i hovedsak gjort gjeldende:

I relasjon til spørsmålet om bevisavskjæring av videoopptak anføres for det første at det foreligger feil ved saksbehandlingen ved at byretten synes å ha oversett opplysninger i prosesskrift fra As side av 26.04.2001. Det antas at feilen kan lede til opphevelse, men det gjøres samtidig gjeldende at en foretrekker at lagmannsretten treffer realitetsavgjørelse.

Med hensyn til rettsanvendelsen anføres at den klare hovedregel i henhold til rettspraksis er at videoopptak av arbeidsplassen ikke kan aksepteres som bevis. Det er vist til Rt-1991-616. Etter kjærende parts oppfatning kan hensynet til sakens opplysning ivaretas gjennom andre bevis som kan føres i saken. Det vil virke støtende om angivelige bevis som er tilveiebrakt ved skjult videoovervåkning blir tillatt brukt, og bli oppfattet som en ny krenkelse av A.

A bestrider for øvrig at han har manipulert med det fastmonterte anlegget. Dette er påstander som ikke er dokumentert fra T. Stangeland AS, og som heller ikke er dokumentert med opptak fra det fastmonterte anlegget. Disse påstander skal således etter kjærende parts oppfatning ikke kunne inngå som et argument for å frata saksøker et integritetsvern som enhver har krav på.

Når det gjelder punkt 2 i Stavanger byretts slutning, vises det til tidligere anførsler. Det fremgår av Stavanger byretts sammenfatning av disse, sammenholdt med blant annet advokat Maldes prosesskrift av 07.06.2001, at kravet er begrunnet i hensynet til sakens opplysning, nærmere bestemt å få vite hvorfor og hvordan overvåkingen ble gjennomført, hva som eventuelt ble avdekket i forhold til andre arbeidstakere mv. De aktuelle personene fra Securitas ønskes derfor stevnet som vitner under hovedforhandlingen.

Det er nedlagt slik påstand (jf prosesskrift av 04.09.2001):

  1. Videoopptak fra det skjulte kamera tillates ikke ført som bevis i saken, med unntak av opptaket fra 13. januar 2001 hvor saksøker ikke har motsatt seg visning.
  2. Stavanger byretts slutning i punkt 2 stadfestes.
  3. Saksøkte tilpliktes å betale saksomkostninger i anledning kjæremål med kr 4000,-med tillegg av merverdiavgift.

Kjæremotparten har i hovedsak gjort gjeldende:

Når det gjelder spørsmålet om bevisavskjæring av videoopptak vises det også til anførsler fremført i prosesskrift av 01.06.2001.

Det er ikke gjort noe videoopptak fra et hemmelig anlegg. Det ble montert ett skjult kamera i et område hvor der er permanent videoopptak i butikken fra i alt 4 kameraer. Årsaken til at dette ble gjort var at T. Stangeland mente at det stasjonære, åpne anlegget ble manipulert av A. Saksforholdet skiller seg derfor fra saksforholdet i Rt-1991-616, hvor det var tale om hemmelig overvåking av de ansatte. I vår sak var de ansatte kjent med det fastmonterte anlegget. Problemstillingen er dermed om A kan påberope seg integritetskrenkelse når han selv har manipulert det stasjonære anlegget.

Kjæremotparten gjør gjeldende at byretten har tatt feil når den på s. 7 i sin kjennelse kommer til at videoopptaket 10.02.2001 ikke kan tillates ført da « dette står i samme stilling som opptakene fra de sakene som er referert fra rettspraksis foran ».

Det sentrale spørsmål i saken synes å være om A etter omstendighetene har krav på det integritetsvern som rettspraksis tidligere har gitt uttrykk for. Videoopptaket 10.02.2001 ble gjort for å avdekke hva som faktisk skjedde med de varesortene som ble tatt fra musikkavdelingen Fona Musikk. Opptak som ble gjennomført i Spaceworld må ses i sammenheng med med de opptak som ble gjennomført i Fona Musikk. Angjeldende videoopptak kan således ikke anses som et løsrevet og isolert tilfelle, men som del av det bevistilbud som butikkeier ønsker å føre for retten for å få frem totalbildet. Det hevdes at opptaket viser A idet han tar et eller annet, sannsynligvis penger, fra kasseapparatet og stikker i egen lomme. Det påpekes videre at dette skjer temmelig nøyaktig i perioden hvor det faste anlegget deaktiveres, og hvor A tror han opererer i en ikke-overvåket situasjon. Det samme er tilfelle med angjeldende videoopptak inne i Spaceworldavdelingen.

Når det gjelder spørsmålet om identifikasjon av Securitas-ansatte er kjæremotparten uenig med byretten på dette punkt.

Hensikten fra butikkeiers side var å avdekke hva som skjedde med varene som ble tatt fra Fona Musikk. Dette tiltaket må ses i sammenheng med videoopptaket 10.02.2001, og alt ble gjort for å ha et bredest mulig grunnlag for å se om det kunne være noe hold i mistanken som butikkeier etter hvert fikk mot A. Det må gjelde skranker for hvilke tiltak som kan gjennomføres fra butikkeier i slike tilfeller, men disse er ikke overtrådt i nærværende sak. De tiltak som ble iverksatt synes å være lempelige, og det er i ettertid avdekket et uforklarlig stort svinn fra den avdelingen som A hadde ansvaret for i forhold til historiske tall sammenliknet med andre avdelinger.

Det er videre et sentralt poeng at det fra denne side er erkjent at det ikke er avdekket noen form for uregelmessigheter ved de kontrolltiltak som ble gjennomført på denne måten. Det er viktig for Securitas å beholde anonymiteten til vekterne. Miljøet er gjennomsiktig, og det vil kunne medføre problemer å gjennomføre slike kontroller i ettertid om navnene må oppgis. Det som ble benyttet var sivile vektere, og var en vanlig rutinekontroll. Vekterne ble ikke innført i noen detaljer og har heller ikke kjennskap til saken som sådan. Dette gjøres for å holde kontrollen mest mulig objektiv. Dersom det blir registrert avvik ved den kontroll

som gjennomføres blir disse innrapportert til ansvarlig driftskonsulent som videreformidler opplysningene til oppdragsgiver. Dette gjøres for å unngå at de sivile vekterne som opererer i felten får direkte kontakt med oppdragsgiver.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Stavanger byretts kjennelse i pkt. 1 stadfestes dog slik at opptaket fra 10-02- 01 fra Spaceworld-avdelingen tillates ført.
  2. Kjæremotparten plikter ikke å oppgi navnet på de 3 Securitas-vekterne som gjennomførte kontroller i saksøktes forretning. Det forutsettes at saksomkostningsspørsmålet utstår til hovedsaken avgjøres. I motsatt fall nedlegges slik påstand:
  3. A tilpliktes å betale saksomkostninger i anledning nærværende kjæremål med kr 3.500, – eks. mva. samt evt. rettsgebyr.

Lagmannsretten skal bemerke:

Når det gjelder den av kjærende part påberopte saksbehandlingsfeil finner lagmannsretten at denne uansett ikke er av en slik karakter at den i dette tilfellet må lede til opphevelse av byrettens kjennelse. Lagmannsretten har full kompetanse, og har for øvrig merket seg kjærende parts anførsler, herunder at kjærende part selv gir uttrykk for at det ønskes realitetsavgjørelse i det spørsmål som den eventuelle saksbehandlingsfeilen relaterer seg til.

Til spørsmålet om bevisavskjæring har lagmannsretten merket seg at tvistemålslovens underforståtte hovedregel om fri bevisførsel i noen grad er blitt modifisert gjennom rettspraksis som rekker utover de lovbestemte unntak, blant annet hva gjelder adgangen til å bevisføre arbeidsgivers skjulte videoopptak av butikkansatte på arbeidsplassen. Spørsmålet er drøftet blant annet i Rt-1991-616, av Gulating lagmannsrett i en kjennelse inntatt i RG-2000-664 og av Høyesteretts kjæremålsutvalg i HR-2001-535 av 15.05.2001. I alle de tre nevnte sakene ble videoopptaket nektet ført som bevis.

Når Stavanger byrett har kommet til et annet resultat i herværende sak, skyldes det at byretten mener at saken rent faktisk ligger annerledes an her enn i de foran nevnte saker, hva gjelder opptakene fra det skjulte kamera i musikkavdelingen Fona Musikk. Med hensyn til opptaket 10.02.2001 fra skjult kamera i Spaceworldavdelingen har byretten, slik lagmannretten forstår det, funnet at dette faktisk og derfor også rettslig står i samme stilling som opptak omhandlet i den nevnte rettspraksis.

Lagmannsretten deler byrettens konklusjon hva gjelder opptakene i Fona Musikk, dog slik at resultatet etter lagmannsrettens syn også kan begrunnes på annen måte. Når det gjelder videopptaket i Spaceworldavdelingen er lagmannsretten enig i at dette opptaket rent faktisk har mange likhetstrekk med opptak omhandlet i Rt-1991-616, men finner at resultatet likevel bør bli et annet i dette tilfellet. Dette vil lagmannsretten begrunne nærmere i det følgende.

Etter lagmannsrettens oppfatning kan det i denne type saker skilles mellom flere kategorier av videoovervåking; (1) alminnelig akseptert overvåking av butikklokale rettet mot kunder, (2) overvåking som de ansatte er kjent med og har akseptert, (3) skjult overvåking av tilsatte uten konkret mistanke om misligheter og (4) skjult overvåking av tilsatt(e) etter forutgående konkret mistanke om underslag eller andre straffbare forhold. Også andre særlige varianter kan forekomme. Poenget er, slik lagmannsretten ser det, at avveiningen av de kryssende personvern- og opplysningshensyn typisk slår forskjellig ut i de nevnte hovedkategoriene. Det synes således klart, med støtte i den rettspraksis som er utviklet, at videoopptak av en ansatt som omfattes av opptak i de to førstnevnte kategoriene ikke kan avskjæres som bevis i en arbeidsrettssak, mens derimot opptak i den tredje kategorien normalt skal avskjæres som bevis i en arbeidsrettssak av hensyn til personvernet, herunder på grunn av faren for at slik overvåking ellers vil gripe om seg.

Lagmannsretten antar videre at den nærmere interesseaveiningen som rettspraksis ellers gir anvisning på, ikke kan skje uavhengig av formålet med overvåkingen. Slik lagmannsretten ser det, er det ikke legitimt for en arbeidsgiver å drive skjult, generell videoovervåking av tilsatte, eventuelt begrunnet i en statistisk sannsynlighet for ulovligheter eller tillitsbrudd på arbeidsplassen. Det må i tilfelle foreligge svært spesielle omstendigheter for at slike videoopptak skal kunne tillates ført som bevis i en arbeidsrettssak. På den annen side kan det ikke utelukkes at det etter omstendighetene vil kunne være legitimt og personvernmessig forsvarlig å søke en konkret mistanke mot tilsatte bekreftet eller avkreftet ved hjelp av et skjult kamera. Avdekking av kriminalitet og avkrefting av mistanke mot uskyldige er således legitime formål, sett i et samfunnsmessig perspektiv.

Etter lagmannsrettens oppfatning tilsier dette at domstolene i visse tilfeller må foreta en konkret proporsjonalitetsvurdering av inngrepets karakter og alvorlighet, herunder videoovervåkingens innretning og avgrensning i tid og rom. Dette synes å være særlig aktuelt nettopp i de tilfeller hvor arbeidsgiver gjør gjeldende at overvåkingen ble gjennomført som følge av konkret mistanke om straffbare handlinger på arbeidsplassen. Jo alvorligere forhold det er mistanke om, jo sterkere mistanken i utgangspunktet er og jo vanskeligere det er å sikre tilstrekkelige bevis på annen måte, jo lettere vil det reelt sett være å akseptere et visst inngrep i personvernet, og at beviset som dermed blir fremskaffet senere tillates ført i en arbeidsrettssak.

I den konkrete vurderingen er det vektlagt at formålet med videoopptakene her var å avdekke forhold som etter sin art er straffbare, på grunnlag av en allerede foreliggende konkret mistanke mot en eller eventuelt flere tilsatte. T. Stangeland AS iverksatte således også andre tiltak for samme formål, blant annet i form av ekstra vareopptellinger og særskilt samarbeid med Securitas. Noen av disse tiltakene synes også å ha styrket bedriftens mistanke om straffbare forhold, men uten at det lykkes å sikre tilstrekkelige bevis. Den videoovervåkingen som så blir iverksatt er målrettet og avgrenset i tid og rom, slik lagmannsretten vurderer det på bakgrunn av opplysningene i saken. Etter lagmannsrettens oppfatning var den gjennomførte overvåkingen potensielt effektiv også med tanke på eventuelt å avkrefte den foreliggende mistanken. Det har så vidt lagmannsretten forstår verken tidligere eller senere vært tale om hemmelig overvåking av tilsatte på generelt grunnlag fra bedriftens side.

Når det spesielt gjelder opptakene i Fona Musikk er det et tilleggsmoment at det her var kjent og akseptert relativt omfattende videoovervåking av lokalet, slik at inngrepet i personvernet i form av supplerende hemmelige opptak i utgangspunktet blir noe mindre alvorlig enn det ellers ville ha vært. Den hemmelige overvåkingen tok delvis sikte på å avdekke eventuell manipulering av de faste kameraene i dette lokalet. Det forelå med andre ord også mistanke om en særlig utspekulert og illojal handlemåte fra en eller eventuelt flere tilsatte. Etter lagmannsrettens oppfatning er dette ikke avgjørende momenter slik saken ligger an, men de bygger ytterligere opp under konklusjonen.

Med hensyn til det omstridte opptaket fra Spaceworldavdelingen finner lagmannsretten at dette opptaket i utgangspunktet ikke står i noen vesentlig annen stilling, og at det dessuten både ut fra formålet og i etterkant som bevis er nært forbundet med opptakene fra Fona Musikk.

Lagmannsretten er således kommet til at videoopptakene i dette tilfellet representerer et inngrep i personvernet som må tåles i et rettssamfunn, og som derfor heller ikke bør kunne avskjæres som bevis i den foreliggende sak. Lagmannsretten kan for øvrig ikke se at bevisførsel etter en slik avveining som her er gjort vil være i strid med internasjonale menneskerettigheter, jf f.eks EMK art. 8, hvor det i andre ledd er åpnet for blant annet å tillate inngrep som er nødvendige av hensyn til andres beskyttelse og rettigheter. Å beskytte seg mot kriminalitet og andre mot unødig mistanke om straffbare forhold, må derfor antas å være relevante hensyn også her. Den motsatte løsningen ville i dette tilfellet kunne være menneskerettslig sett mer problematisk, slik lagmannsretten ser det, jf kravene til en rettferdig sivil rettergang som også må antas å omfatte en klar hovedregel om fri bevisførsel.

Når det gjelder spørsmålet om T. Stangeland AS plikter å oppgi navnene til de tre Securitasvekterne som gjennomførte skjulte kontroller i forretningen, er lagmannsretten i likhet med byretten av den oppfatning at A må gis anledning til å vurdere om de har opplysninger som gir støtte til kjærende parts oppfatning av de faktiske forhold. De rettssikkerhetsmessige betraktninger og hensynet til en balansert og rettferdig rettergang som her gjør seg gjeldende, får ytterligere vekt i denne konkrete saken ved at lagmannsretten har funnet å ville tillate de skjulte videoopptakene bevisført fra den annen side.

På denne bakgrunn er lagmannsretten kommet til at kjæremålet delvis har ført frem.

Saken er etter dette dels vunnet og dels tapt. I samsvar med tvistemålsloven § 174 første ledd, jf § 180 annet ledd, finner lagmannsretten at hver av partene må bære sine egne omkostninger for såvel byretten som lagmannsretten. Unntakene etter tvistemålsloven § 174 annet ledd kommer ikke til anvendelse.

Slutning: 

  1. Stavanger byretts beslutning i sak 01-0314 A, slutningen punkt 1, stadfestes, dog slik at opptaket fra 10.02.2001 fra Spaceworldavdelingen tillates ført. 
  2. Stavanger byretts slutning i sak 01-0314 A, slutningen punkt 2, stadfestes. 
  3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.