Billakkererdommen (LB-2007-121782)

Om dommen

Omtalen er basert på utdrag av Mette Borchgrevinks framstilling i CompLex 5/11.

Billakkererdommen” fra Borgarting gir også en god illustrasjon på saklighetskravet til kontrolltiltak. Dommen ble anket til Høyesterett, som forkastet begge ankene, HR-2008-1563 U og HR-2008-1570-U.

En tidligere arbeidstaker saksøkte arbeidsgiver med krav om erstatning for trakassering, men tapte saken på dette punkt. Dommen var enstemmig, og arbeidstaker ble tilkjent oppreisningserstatning for brudd på personopplysningsloven fordi arbeidsgiver hadde behandlet personopplysninger hentet fra arbeidstakerens PC i strid med personopplysningsloven.

Arbeidstakeren anførte at arbeidsgiveren hadde trakassert henne i forbindelse med en konflikt om fravær. Arbeidsgiveren mistenkte arbeidstakeren for urettmessig å ha utbetalt for mye i lønn til seg selv for perioder hvor arbeidstakeren, etter arbeidsgivers oppfatning, hadde hatt ulovlig fravær. For å finne ut av denne mistanken om fravær, ga arbeidsgiver et eksternt IT-firma, IBAS, i oppdrag å finne ut når arbeidstakers PC hadde vært logget på og av. IBAS analyserte tidsstemplene på den PC’en som arbeidstakeren hadde brukt. Formålet med denne analysen var å finne ut noe om når arbeidstakeren hadde vært på jobb eller utført arbeid hjemmefra.

Da retten drøftet om kontrolltiltaket var saklig, jf. aml § 9-1, la retten vekt på at arbeidsgiver hadde konkret, begrunnet mistanke om at arbeidstakeren hadde sørget for å få utbetalt lønn for fraværsperiodene. Hun skulle ha trukket seg selv i lønn for disse periodene. I likhet med Apotekteknikerdommen ble konkret mistanke om mislige forhold tillagt stor vekt i saklighetsvurderingen. Dette er naturlig fordi arbeidsgivers behov for kontroll er betydelig større når mistanke foreligger, sammenlignet med rutinemessig kontroll.

Siden arbeidstakeren utførte mesteparten av oppgavene sine på PC, fant retten at en undersøkelse av logginformasjon på PC medførte en ”relativt begrenset” belastning for arbeidstaker. Vurdert opp mot arbeidsgivers kontrollbehov, hvor det ikke var alternative kontrollmetoder, konkluderte retten med at dette kontrolltiltaket ikke innebar noen uforholdsmessig belastning for arbeidstaker. Retten konkluderte med at aml § 9-1 første ledd ikke var overtrådt.

Undersøkelsen av arbeidstakerens PC ga arbeidsgiveren en rekke personopplysninger. Retten vurderte måten arbeidsgiver hadde behandlet personopplysninger og la vekt på at IBAS-rapporten alene ikke var egnet til å trekke konklusjoner om når arbeidstakeren hadde vært på jobben. Årsaken til dette var at enkelte av arbeidsoppgavene ikke ble registrert på PC’en og fordi filsystemet ikke var beregnet på, eller egnet til slik registrering. I dommen presiserer retten at aml § 9-1 annet ledd viser til at behandling av personopplysninger reguleres av personopplysningsloven. Arbeidsgiveren blir kritisert i dommen for ikke å ha tatt høyde for disse begrensningene ved materialet da det ble brukt som grunnlag for å underbygge påstandene om uberettiget fravær. Arbeidstakeren ble nødt til å forsvare seg mot arbeidsgiverens ”bevis” for fravær, og måtte fremlegge dokumentasjon for passering av bompengering etc. Arbeidstaker måtte også forsvare seg mot arbeidsgivers ”overdrevne påstander” om uberettiget fravær. Etter rettens oppfatning var dette en urimelig belastende for arbeidstakeren.

På denne bakgrunn konkluderte retten med at bruken av logginformasjon etter en samlet vurdering var i strid med pol § 8 bokstav f).

Retten viste til forarbeidene til arbeidsmiljøloven, som sier at saklighetsvurderingen etter pol § 8 bokstav f) langt på vei vil bli sammenfallende med saklighetsvurderingen i aml § 9-1. På tross av dette konkluderte retten med at IBAS-undersøkelsen var lovlig i forhold til aml § 9-1. Samtidig konkluderte retten at arbeidsgiver hadde opptrådt i strid med pol § 8 f). Dette skyldes trolig at retten først vurderte kontrollmetoden etter arbeidsmiljøloven, uten å se hen til personopplysningsloven. Deretter vurderte retten pol § 8 bokstav f).

På et meget mangelfullt datagrunnlag hadde arbeidsgiver hevdet at arbeidstaker hadde fravær på ca. 30 prosent. Retten mente at arbeidsgiver var å bebreide for bruken av logginformasjon. Videre la retten la vekt på at bruken av opplysninger var en belastning for henne. Etter en vurdering av feilens karakter og sannsynlige virkninger, ble arbeidsgiver dømt til å betale en erstatning for ikke-økonomisk tap (oppreisningserstatning) på kr 5000 til arbeidstakeren.

Denne saken viser at saklighetsvurderingene etter arbeidsmiljøloven og personopplysningsloven kan slå ut i hver sin retning. Dommen er et rendyrket eksempel på rettens vurdering av lovligheten i forhold til personopplysningsloven.

Retten har ikke problematisert at IBAS-undersøkelsen skjedde uten at arbeidstakeren var informert på forhånd, og har følgelig ikke vurdert om dette var i strid med informasjonsplikten i pol § 20.

Siden retten kom til at kontrolltiltaket var lovlig etter aml § 9-1 var dette innen grensene for arbeidsgivers styringsrett. I denne saken er det personopplysningsloven, med interesseavveiningen i pol § 8 f), som har avgrenset arbeidsgivers styringsrett.

Dette saksforholdet fant sted før personopplysningsforskriften § 9-2 annet ledd trådte i kraft. Regelen gir forbud mot overvåkning av arbeidstakers bruk av elektronisk utstyr. Det kan reises spørsmål om denne regelen ville hatt betydning dersom saksforholdet hadde funnet sted etter at denne regelen hadde trådt i kraft. Dette drøftes nedenfor i DEL III pkt. 19.

 

Selve dommen

Saken gjelder krav mot arbeidsgiver om erstatning og oppreisning for psykisk skade. Arbeidstaker hevder at hun ble påført slik skade som følge av at hun ble trakassert av arbeidsgiver i forbindelse med tvist i arbeidsforholdet.

A tiltrådte 1. juni 2002 stilling som kontorsjef i B Billakkering AS. Lønnen var kr 350.000 pr. år. Arbeidsoppgavene var blant annet regnskapsføring, fakturering, lønnskjøring, oppfølgning av reskontro og utestående fordringer samt ordremottak og annen oppfølgning av kunder og leverandører. I tillegg hadde hun ansvar for ukes- og månedsrapportering.

B Billakkering AS hadde den gang ca. 20 ansatte. Daglig leder og styreformann i virksomheten er B. Han var As nærmeste overordnete. B eier også selskapene X AS og B Eiendom AS. A førte regnskapene også for disse selskapene, som ledd i arbeidsforholdet.

A arbeidet de første årene en god del overtid. Tidlig i 2004 ble det ansatt en kontormedarbeider, og arbeidsmengden til A ble etter hvert noe mindre. Partene er enige om at arbeidsforholdet utviklet seg på en tilfredsstillende måte. A ga imidlertid uttrykk for misnøye over at lønnen ikke ble regulert, og mente at hun burde ha oppnådd høyere bonus. A flyttet fra Drøbak til Drammen i november 2004. Som følge av merbelastningen ved lengre reisevei ble hun innvilget en fleksibel arbeidstidsordning. Partene ble videre tidlig i 2005 enige om at hun skulle få enkelte tilleggsytelser, herunder dekket utgifter til bompenger.

Høsten 2005 ble det avdekket at A ikke hadde trukket i sin lønn ved feriefravær dette året. Da B konfronterte henne med dette 25. januar 2006, hevdet hun at hun hadde opptrådt i overensstemmelse med avtale inngått med B sommeren 2005. B ga uttrykk for at virksomheten så alvorlig på forholdet. Han fremsatte blant annet forslag om at hun enten overtok en underordnet stilling ved kontoret, eller sa opp mot å få utbetalt lønn i to måneder i tillegg til oppsigelsesperioden på tre måneder. Både A og arbeidsgiver søkte bistand hos advokat. Hun var sykmeldt fra 6. februar til 5. mars 2006.

Da A kom tilbake på arbeid 5. mars 2006 etter friskmelding, opplyste B at hun var fritatt for arbeidsplikt, men ville oppebære full lønn. I et drøftelsesmøte 20. mars 2006 hevdet han at A hadde arbeidet vesentlig mindre i 2005 enn det hun hadde plikt til etter arbeidsavtalen. A protesterte sterkt mot dette. Arbeidsgiver foretok omfattende undersøkelser for å avklare hennes tilstedeværelse på arbeidet i 2005, og det ble utvekslet omfattende korrespondanse gjennom partenes advokater. A tilbakeviste arbeidsgivers påstander gjennom å fremlegge oversikter over bomringpasseringer mv. Det var våren 2005 kontakt mellom partene angående disse spørsmål. Dels var det også direkte kontakt mellom B og A ved enkelte anledninger. Partene er noe uenige om hva som ble sagt i denne forbindelse.

Ved brev 8. mai 2006 fra advokat Nicolay Skarning ble A suspendert fra sin stilling. Som begrunnelse ble vist til virksomhetens behov for å undersøke nærmere forhold i tilknytning til spørsmålene om utbetaling av lønn ved feriefravær og eventuell manglende tilstedeværelse. Hennes advokat, Joachim Bang, gjorde gjeldende at vilkårene for suspensjon ikke var oppfylt og krevde forhandlinger. Drøftelsesmøte ble holdt 24. mai 2006, men førte ikke til noen løsning.

B kom etter fornyet vurdering frem til at arbeidsforholdet til A skulle fortsette. I brev 31. mai 2006 orienterte han om at suspensjonen var opphevet med virkning fra 1. juni samme år. Han viste til uoverensstemmelsene som hadde vært og innskjerpet at hun har 37,5 timer arbeidsplikt pr. uke, og at hun må stemple ved inn- og utpassering. Ytterligere minnet han om plikten til å trekke lønn ved feriefravær.

A møtte på arbeidet 1. juni 2006. Hun valgte på slutten av arbeidsdagen å heve arbeidsavtalen. I denne forbindelse overleverte hun et brev der hun redegjorde for de omstendigheter som hun mente utgjorde vesentlig mislighold av arbeidsavtalen fra arbeidsgivers side, herunder fremsettelse av grove og uriktige påstander samt andre former for trakassering. Hun hevdet videre at hennes arbeidsoppgaver var blitt endret på en slik måte at det var å betrakte som en endringsoppsigelse

Ved stevning 12. juni 2006 til Oslo tingrett har A reist sak mot B Billakkering AS med krav om erstatning for økonomisk tap med inntil kr 250.000 og oppreisning fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 100.000. B Billakkering AS har tatt til motmæle.

Oslo tingrett avsa 8 juni 2007 dom med slik domsslutning:

  1. B Billakkering AS v/ styrets leder frifinnes.
  2. A dømmes til innen 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen å betale til B Billakkering AS v/ styrets leder kr 117.000,- -kroneretthundreogsyttentusen 00/100 – med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 22. – 25. april 2008 i Borgarting lagmannsretts hus. Lagmannsretten har vært satt med fire meddommere fra det særskilte utvalget for arbeidslivskyndige meddommere. Antall meddommere har sammenheng med at anken er tatt ut før endringene i arbeidsmiljøloven § 17-7 første ledd tok til å gjelde. Partene møtte under ankeforhandlingen sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt 13 vitner, hvorav to sakkyndige vitner i datateknologi engasjert av ankende part. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

B samtykket i at A ikke skulle trekke seg i lønn for ni feriedager sommeren 2005. Forsinket trekk for enkelte andre feriedager skyldtes hennes stressede arbeidssituasjon og personlige forhold. Dersom hun hadde misforstått arbeidsgiver på dette punkt, ble forholdet uansett brakt ut av verden ved at hun sørget for lønnstrekk kort tid etter møtet 25. januar 2006.

A hadde en ledende stilling og var ikke pålagt å registrere sin arbeidstid. Hennes stilling var uansett av selvstendig art. B var klar over at hun i 2005 ikke stemplet ved arbeidstidens start og slutt. Partene hadde muntlig avtale om at hun kunne ta fri en dag i uken dersom arbeidsmengden tillot det. Hun hadde ikke uregelmentert fravær i 2005.

B gjennomførte vinteren og våren 2006 en prosess med det formål å få A til å slutte. Hun ble utsatt for flere kritikkverdige og krenkende beskyldninger og handlinger som gjorde det umulig for henne å fortsette arbeidsforholdet.

A ble i et møte 25. januar 2006 uten forvarsel beskyldt for uberettiget å ha latt være å trekke i sin lønn ved feriefravær i 2005. B uttrykte manglende tillit og foreslo blant annet at hun sa opp sin stilling. Fremgangsmåten var i strid med arbeidsmiljøloven § 15-1 om plikt til å gjennomføre drøftelsesmøte forut for beslutning om oppsigelse.

B kontaktet henne deretter mens hun var sykmeldt og ba henne om å fratre sin stilling. Dette innebar utilbørlig press og fremstår som trakassering. I denne perioden skjelte han henne også ut og kom med nedsettende bemerkninger om hennes arbeidsutførelse.

A ble suspendert i en periode på tre måneder fra 3. mars 2006 uten at lovens vilkår var oppfylt. Det forelå ikke konkret mistanke om forhold som kan gi grunnlag for avskjed. Suspensjon var ikke nødvendig og innebar dertil et uforholdsmessig inngrep. Ønske om å gjennomføre ulovlige kontrolltiltak gir ikke rett til suspensjon. Kravene til saksbehandling ved suspensjon ble heller ikke fulgt, jf arbeidsmiljøloven § 15-3. A protesterte mot suspensjonen ved flere anledninger.

B beskyldte henne for uberettiget fravær i en periode tilsvarende ca. 30 prosent av arbeidstiden i 2005. Han varslet også om erstatningskrav på ca. 160 000 kroner med grunnlag i uberettiget fravær, utgifter til datarapport utarbeidet med det formål å avklare hennes tilstedeværelse på arbeidsplassen i 2005 mv. De grunnløse beskyldningene om omfattende skoft virket krenkende. Det må gjelde en streng bevisbyrde for arbeidsgiver i slike spørsmål.

Arbeidsgiver bestilte en gjennomgang av datalogger på den PCen som A hadde benyttet på arbeidet med det formål å avklare hennes tilstedeværelse på jobben. Undersøkelsen fra IBAS ble gjennomført i strid med reglene i arbeidsmiljøloven §§ 9-1 og 9-2 og personopplysningsloven § 8, § 11 og § 19. A ble ikke varslet om kontrolltiltaket på forhånd, og nødvendig samtykke var ikke innhentet. Ved interesseavveiningen etter personopplysningsloven § 8 f) må det legges vekt på at metoden IBAS benyttet var lite egnet til å kontrollere tilstedeværelsen på arbeidsplassen. Kontrolltiltakene innebar et uforholdsmessig inngrep og var ulovlig.

Tilsvarende feil ble begått i forbindelse med spørreundersøkelsen blant hennes kolleger om hennes tilstedeværelse på jobben i 2005.

Da A fremla omfattende dokumentasjon for at hun hadde vært på arbeidet til tider arbeidsgiver hevdet at hun hadde uberettiget fravær, ble hun avfeid på en useriøs og krenkende måte. B hevdet blant annet at hun hadde fått andre til å sende en telefaks, og at hun hadde undertegnet en kopi i ettertid. Regnskapsmateriale som arbeidsgiver hadde i sin besittelse, viste at hun hadde arbeidet på tidspunkter arbeidsgiver hevder at hun hadde uberettiget fravær. Arbeidsgiver har på tross av dette opprettholdt påstanden om at hun hadde uberettiget fravær på 30 prosent i 2005.

A har vært utsatt for trakassering og utilbørlig opptreden fra arbeidsgiver, jf arbeidsmiljøloven § 4-3 tredje ledd. Hun har på denne bakgrunn krav på erstatning og oppreisning i medhold av skadeserstatningsloven § 2-1, § 3-5 og § 3-6. Uansett følger erstatningsplikt av at arbeidsgiver vesentlig misligholdt sine plikter etter arbeidsforholdet. Ytterligere vises til at det foreligger urettmessig suspensjon, jf arbeidsmiljøloven § 15-13 fjerde ledd, jf § 15-12 annet ledd, og at arbeidsgiver gjennomførte ulovlige kontrolltiltak som gir krav på erstatning etter personopplysningsloven § 49.

Trakasseringen av A førte til at hun ikke kunne fortsette i arbeidsforholdet. Hun fikk en sterk psykisk reaksjon. Som følge av dette tok det lang tid før hun var i stand til igjen å være i arbeid. Hun har krav på dekning av sitt lønnstap i perioden frem til hun igjen var i stand til å ha lønnet arbeid. Videre foreligger krav på oppreisning. Arbeidsgiver har grovt uaktsomt påført A psykisk skade. Det er ikke grunnlag for å redusere erstatningen med grunnlag i reglene om skadelidtes medvirkning.

Ankende part har nedlagt slik påstand:

  1. B Billakkering AS dømmes til å betale erstatning til A for økonomisk tap med et beløp fastsatt etter rettens skjønn med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra 12. juli 2007 til betaling skjer.
  2. B Billakkering AS dømmes til å betale oppreisning til A fastsatt etter rettens skjønn med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra 12. juli 2007 til betaling skjer.
  3. A tilkjennes sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.

Ankemotparten, B Billakkering AS, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Det bestrides at A har vært utsatt for mobbing, trakassering eller annen utilbørlig behandling fra arbeidsgiver, jf arbeidsmiljøloven § 4-3 tredje ledd.

Manglende lønnstrekk ved feriefravær innebar et alvorlig tillitsbrudd. Det forelå saklig grunn til å gjennomføre undersøkelser etter at revisor hadde påpekt at hun ikke hadde trukket seg for lønn for dager hun ikke hadde arbeidet. Samlet uberettiget lønnsutbetaling utgjorde kr 29.127 da revisor avga sin rapport 14. desember 2005.

Det forelå videre saklig grunn til å undersøke hennes tilstedeværelse på arbeidet i 2005. As stilling var verken av slik ledende eller uavhengig art at hun var unntatt fra arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Foreløpige undersøkelser tilsa at hun ikke hadde arbeidet 37,5 timer pr. uke, slik hun var forpliktet til etter arbeidsavtalen.

Formålet med undersøkelsene som arbeidsgiver iverksatte, var å klarlegge de faktiske forhold. Undersøkelsene lå innenfor rammen av arbeidsgivers styringsrett. Arbeidsgiver må kunne avklare om det foreligger avskjedsgrunn uten at dette skal gi arbeidstaker rett til erstatning på grunn av mobbing.

Da det under møtet 25. januar 2005 ble åpenbart at det forelå alvorlig tillitsbrudd fra arbeidstaker, var det naturlig også å reise spørsmål om å avslutte arbeidsforholdet. A ble verken under møtet eller i ettertid utsatt for utilbørlig press. Det bestrides at hun på noe tidspunkt er blitt skjelt ut.

A ble fritatt for arbeidsplikt fra 6. mars 2006. Det forelå ikke suspensjon. Det var grunnlag for å forstå hennes og advokat Joachim Bangs opptreden slik at hun aksepterte fritak for arbeidsplikten i denne perioden. Subsidiært, under forutsetning av at hun anses å ha vært suspendert, gjøres gjeldende at det utelukkende foreligger mindre alvorlige formfeil fra arbeidsgiver. På tross av at hun var representert ved advokat, ble adgangen til å foreta suspensjon ikke bestridt.

IBAS-rapporten ble innhentet som følge av at A og hennes advokat krevde at arbeidsgiver dokumenterte sin påstand om uberettiget fravær. Formålet med oppdraget var å foreta en kontroll som så langt som lå så nær opp til stempling som mulig. I overensstemmelse med oppdraget fra B AS ble undersøkelsene begrenset til å kontrollere tidspunkt for på- og avlogging. Gjennomføringen og oppfølgingen av IBAS-rapporten skjedde innenfor de rammer som følger av arbeidsmiljøloven og personopplysningsloven.

Undersøkelsen blant andre ansatte ble først gjennomført etter at A kategorisk avviste resultatene av IBAS-undersøkelsen. De ansatte var på dette tidspunkt kjent med at hun var suspendert. Dette var nødvendig å informere om etter at hun hadde vært fraværende i tre måneder. Det dreier seg om en liten arbeidsplass.

Undersøkelsene var nødvendige som følge av at A uberettiget hadde unndratt seg plikten til å stemple eller registrere sin tilstedeværelse på annen måte. Hennes avvisning av arbeidsgivers opplysninger fremsto ikke som troverdige. Saksbehandlingen var meget grundig. A ble gitt anledning til å kommentere opplysningene på et hvert trinn. Dette er i overensstemmelse med grunnleggende arbeidsrettslige regler, herunder arbeidsmiljøloven § 15-1.

Suspensjonen av A ble opphevd 1. juni 2006. Hun fikk komme tilbake til samme stilling som hun hadde hatt tidligere. A hadde ikke grunnlag for å heve arbeidsavtalen.

Subsidiært, dersom ansvarsgrunnlag anses å foreligge, gjøres gjeldende at A ikke har krav på erstatning. Det vises til reglene om skadelidtes medvirkning og plikt til å begrense sitt tap. Arbeidsgivers undersøkelser av de faktiske forhold og oppfølgingen overfor A kom som en nødvendig konsekvens av at hun benektet at hun uberettiget hadde unnlatt å trekke seg i lønn. Hun benektet også at hun hadde hatt uberettiget fravær fra arbeidet. Kostnadene hun påførte virksomheten, blant annet til gjennomføring av IBAS-rapporten, må komme til fradrag.

Under enhver omstendighet foreligger ikke grunnlag for å kreve saksomkostninger. A fikk 11. desember 2006 forlikstilbud om betaling av 6 måneders lønn samt dekning av utgifter. Forlikstilbudet utgjorde til sammen kr 226.000.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

  1. Oslo tingretts dom stadfestes.
  2. B Billakkering AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av forsinkelsesrente, jf forsinkelsesrenteloven § 3, fra forfall og til betaling skjer.

Lagmannsretten bemerker:

Etter skadeserstatningsloven § 2-1 svarer arbeidsgiver for skade «som voldes forsettlig eller uaktsomt under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren, idet hensyn tas til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt ». Bestemmelsen kommer til anvendelse også der arbeidstaker hevder å være påført skade ved trakassering fra arbeidsgiver, jf Rt-2004-1844.

Alle omstendigheter som A har trukket frem fant sted i 2006. Arbeidsmiljøloven av 17. juni 2005 nr 62 gjelder som utgangspunkt for handlinger som fant sted etter 1. januar 2006.

Bestemmelsene i arbeidsmiljøloven kapittel 4 mv., herunder plikten til å hindre at arbeidstaker blir utsatt for trakassering eller annen utilbørlig atferd, jf § 4-3 tredje ledd, står i et slikt tilfelle sentralt ved aktsomhetsvurderingen. Også andre bestemmelser i arbeidsmiljølovgivningen samt alminnelige prinsipper om saklighet og forholdsmessighet i arbeidsforhold er av betydning. Avgjørende er om arbeidsgiver har opptrådt klanderverdig på en måte som må ses som erstatningsbetingende uaktsom. Ikke enhver overtredelse av normene i arbeidslivet innebærer at det foreligger ansvarsgrunnlag.

Lagmannsretten finner innledningsvis grunn til å foreta en gjennomgang av hovedtrekk i utviklingen i As arbeidsforhold.

B Billakkering AS er en mindre virksomhet med drøyt 20 ansatte. Daglig leder B prioriterte å arbeide med kundekontakt, henting av biler for lakkering samt oppfølgning av driften på verkstedet. As arbeidsforhold bygget på tillit. Hun førte regnskapene og foresto blant annet alle utbetalinger fra bank ved bruk av bankbrikke, gjennomførte lønnsutbetalinger og trakk herunder de ansatte i lønn ved første lønnsutbetalig etter feriefravær.

Samarbeidsforholdet var godt. B var avhengig av at A tok løpende ansvar for regnskap og sentrale økonomifunksjoner. Han var i alt vesentlig godt fornøyd med hennes utførelse av arbeidsoppgavene. B gjennomførte i det daglige i liten grad kontroll med hennes utførelse av arbeidsoppgavene.

Lagmannsretten legger til grunn at A arbeidet en god del overtid i starten av arbeidsforholdet. I tillegg til løpende kontakt i løpet av dagen, hadde hun ofte samtaler med B om sitt arbeide og utviklingen i virksomhetens økonomi etter vanlig arbeidstid.

Tidlig i 2004 ble det ansatt en kontormedarbeider som bisto blant annet med kontroll av arbeidstidsstempling og andre arbeidsoppgaver. As arbeidsmengde ble dermed noe redusert. I november 2004 flyttet A til Drammen og fikk lenger reisevei. Hun fikk på bakgrunn av dette tillatelse av B til å ta fri enkelte fredager eller mandager dersom arbeidsmengden tillot det. Lagmannsretten legger til grunn at hun arbeidet mindre i 2005 enn i foregående år.

A ga i flere samtaler med B i 2005 uttrykk for misnøye med at lønnen ikke var blitt justert siden ansettelsen. Hun mente videre at hun burde få høyere bonus på bakgrunn av at hun hadde jobbet mye overtid. B viste til at lønnsomheten i virksomheten var blitt redusert, og at han var bekymret over kostnadsnivået. Virksomhetens økonomi ble forverret i 2005 som følge av prispress fra store kunder, redusert etterspørsel, og at bemanningen var noe for høy i forhold til arbeidsmengden. Tidlig i 2005 ble det imidlertid inngått en tilleggsavtale til arbeidsavtalen med A. B Billakkering AS påtok seg i denne forbindelse å dekke hennes utgifter til bomavgift til Oslofjordtunnelen, månedlige bensinutgifter samt arbeidstøy med inntil kr 10.000.

Lagmannsretten går etter dette inn på de omstendigheter som har direkte betydning for kravet om erstatning og oppreisning.

B påpekte ved flere anledninger våren og sommeren 2005 overfor A viktigheten av umiddelbart å foreta trekk i lønn ved feriefravær. Dette var også tema på et møte 6. desember 2005. I møtereferatet heter det i denne forbindelse:

I forbindelse med jula må alle ta sin del med avspasering slik at A får trukket alle for ferie. Dette for å begrense de dårlige økonomiske resultatene for desember og totalt for 2005.

Etter oppdrag fra B foretok revisor Sveinung Lunde i november 2005 kontroll av enkelte sider ved regnskapet, herunder utbetalte feriepenger og trekk i lønn for ferie for perioden januar til november 2005. I revisors brev 14. desember 2005 til styret i B Billakkering AS heter det i denne forbindelse:

Rutinen er at en for de fleste utbetales feriepenger og månedslønn i juni. Deretter blir arbeidslønnen redusert etter når og hvor lenge en tar ferie. Med bakgrunn i at A selv opplyser at hun har avviklet hele sin ferie for 2005 innen november, kan jeg ikke se at hun har trukket seg nok i lønn. Av en normal månedslønn på kr 29.167,- er det kun trukket kr 6730,90 i august. Dette er altfor lite og såpass merkelig at dette må snarest avklares mellom A og styret.

A trakk for fem dager ferie deretter i sin desemberlønn. Da A heller ikke ved lønnsutbetalingen i januar 2006 hadde gjennomført trekk for hele sitt feriefravær i 2005, kalte B henne inn til et møte om ettermiddagen 25. januar 2006. B ga i møtet uttrykk for at hans tillit til henne var sterkt svekket som følge av manglende lønnstrekk, og at pliktbruddet i utgangspunktet ga grunnlag for avskjed.

A hevdet på sin side at hun under en samtale sommeren 2005 hadde forstått Bs signaler slik at han hadde akseptert at hun ikke trakk lønn for 9 dagers ferie i juli 2005, og at dette skulle være kompensasjon for plusstimer fra 2004. B fremholdt at avskjed kunne ha vært en mulighet dersom han trodde at A hadde gjort dette bevisst. Han ba henne vurdere sin stilling i firmaet og foreslo at hun sa opp mot å motta lønn i oppsigelsestiden og ytterligere to måneder, eller at hun eventuelt overtok en underordnet stilling med oppgaver innenfor regnskap mv.

I brev 30. januar 2006 til arbeidsgiver ga A uttrykk for skuffelse over at spørsmålet om manglende lønnstrekk ikke var blitt tatt opp med henne tidligere. Hun ønsket likevel å fortsette arbeidsforholdet. Hun opplyste videre at hun på bakgrunn av arbeidsgivers standpunkt hadde gjort klart for trekk av det omtvistede beløpet ved første lønnsutbetaling.

Spørsmålet blir etter dette om A har gjort seg skyldig i pliktbrudd ved ikke å trekke i sin lønn ved feriefravær. Partene synes nå å være enige om at A totalt hadde 24 dager feriefravær i 2005, hvorav 9 dager i juli (likevel angitt til å gjelde fra 5. til 15. juli), 5 dager i august, 5 dager i september samt 5 dager fordelt på påske, mai og i romjulen. Da revisor foretok kontroll av ferietrekk i november 2005, hadde hun bare trukket for 5 feriedager. Dette trekket fant sted ved lønnsutbetalingen 25. august 2005. På tidspunktet for revisors gjennomgang var det trukket for 17 dager mindre enn faktisk fravær. Fraværsdagene lå fra to til syv måneder tilbake i tid. Etter undersøkelsene til revisor var avsluttet trakk A lønn for 5 dagers feriefravær i desemberlønnen. Lagmannsretten forstår hennes forklaring slik at disse 5 dagene inkluderte 2 feriedager som hun tok ut i julen 2005.

Ifølge As forklaring i lagmannsretten ba hun i en samtale med B sommeren 2005 om å få slippe å trekke seg i lønn for en ferietur på 9 dager til Malaysia. Han skal til dette ha svart « Du er jammen frekk! ». På bakgrunn av tonen dem i mellom og unnlatt etterfølgende protest, la hun til grunn at han hadde samtykket i at hun ikke trakk i sin lønn for ferien i juli. Hun har videre forklart at hun hadde gjort påtegning på ferielisten for juli om at disse fraværsdagene ikke var trukket i lønn. B bestrider at han på noe tidspunkt samtykket i en slik særordning for henne.

Lagmannsretten finner det bevist at B ved flere anledninger fra og med våren 2005 overfor A presiserte viktigheten av at det ble foretatt lønnstrekk ved første lønnskjøring etter feriefravær. Hun trakk alle øvrige ansatte i lønn ved feriefravær. Som tidligere nevnt inngikk partene tidlig i 2005 avtale om at arbeidsgiver skulle dekke hennes utgifter til bompenger mv. Denne avtalen ble etter relativt kort tid nedtegnet i en tilleggsavtale til arbeidsavtalen. Lønnsomhet til B Billakkering AS var klart redusert i 2005. Lagmannsretten legger videre til grunn at B ga revisor i oppdrag å sjekke lønnstrekk blant annet som følge av bekymring for at A ikke hadde trukket seg for lønn ved det alt vesentlige av sine feriefravær dette året.

As forklaring innebærer ikke at B klart skal ha gitt uttrykk for at han samtykket til at hun unnlot å trekk lønn for sitt feriefravær. Hennes konklusjon var basert på tolkning av hans opptreden. Selv om B kunne ha vært mer presis, finner lagmannsretten det klart at det ikke forelå avtale om at A kunne unnlate å trekke seg i lønn ved sitt feriefravær i juli 2005.

As forklaring om at B samtykket i at hun ikke trakk seg i lønn ved feriefravær, gjaldt dertil bare fraværsdagene i juli, d.v.s. 9 av i alt 17 dager som hun hadde unnlatt å trekke lønn for på tidspunktet for revisors kontroll i november 2005. Hun hadde heller ikke laget regnskapsbilag for den kreditten hun hadde oppnådd ved ikke å foreta trekk i forbindelse med hennes ulike feriefravær fra og med våren 2005.

As stilling krever særlig tillit. Utbetaling av full lønn uten trekk for feriefravær representerer et alvorlig tillitsbrudd. Lagmannsretten er, i likhet med tingretten, kommet til at A må anses vesentlig å ha misligholdt sin arbeidsavtale. Dette gjelder selv om hun umiddelbart etter møtet 25. januar 2006 sørget for å legge inn trekk i lønn for 7 feriedager i februarlønnen og 7 feriedager i marslønnen.

Pliktbruddet kommer ikke i noen annen stilling selv om unnlatt lønnstrekk i noen grad kan forstås som et utspill eller en protest med grunnlag i As misnøye over unnlatt lønnsforhøyelse og for lav overtidskompensasjon i tidligere år.

Grunnlaget for tvisten har etter lagmannsrettens oppfatning betydning ved vurderingen av de episodene som fant sted vinteren og våren 2006. Det fremstår som at man fra arbeidstakersiden ikke forsto alvoret i situasjonen. Dette påvirket kommunikasjonen mellom partene i tiden som fulgte.

Gjennomføringen av møtet 25. januar 2006 er en av de omstendighetene som A har trukket frem som grunnlag for sitt krav. Lagmannsretten finner det sannsynlig at formålet med møtet var å avklare de faktiske forhold, herunder å få frem As syn på hvorfor hun hadde unnlatt å trekke i egen lønn ved feriefravær. Det dreide seg følgelig ikke om et drøftelsesmøte etter arbeidsmiljøloven § 15-1. I utgangspunktet må arbeidsgiver i en slik situasjon også kunne presisere at det anses å foreligge et tillitsbrudd, og at dette kan få betydning for arbeidsforholdet. Arbeidsgiver kan ikke kreve å få svar på forslag til løsninger i form av sluttpakke mv. før arbeidstaker er gitt anledning til å områ seg, om ønskelig med bistand av rådgiver.

A var sykmeldt fra 7. februar 2006 til 3. mars 2006. B kontaktet i sykemeldingsperioden A ved enkelte anledninger. I denne forbindelse spurte han blant annet også om hun hadde bestemt seg når det gjelder videre ansettelsesforhold. A hadde fått frist til 14. februar til eventuelt å akseptere bedriftens forslag til minnelig ordning. I en telefonsamtale med henne 2. mars 2006 holdt B etter hvert en krass form. Det vises til forklaringene fra A og hennes samboer, C.

Lagmannsretten legger til grunn at disse henvendelsene fra B i utgangspunktet hadde sammenheng med behov for å avklare regnskapsspørsmål. Da begge parter hadde bistand av advokat, burde forsøkene på å komme frem til en avklaring når det gjelder arbeidsforholdet ha skjedd gjennom partenes advokater. Lagmannsretten finner imidlertid ikke at B kan anses å ha opptrådt på en utilbørlig måte. A forsto tilsynelatende ikke alvoret ved de handlinger som var avdekket. Det er forståelig at arbeidsgiver derfor hadde behov for å formidle sitt syn.

A har ytterligere gjort gjeldende at hun ble utsatt for uberettiget suspensjon. B sendte om ettermiddagen fredag 3. mars epost til A med kopi til partenes advokater. I eposten heter det blant annet:

Jeg vil med dette varsle deg at du umiddelbart fritas fra din arbeidsplikt i bedriften inntil møtet den 20. d.m. Det understrekes at du vil oppebære full lønn i henhold til din arbeidsavtale i denne perioden.

Den endelige avgjørelsen om ditt arbeidsforhold vil bli tatt etter møtet den 20 d.m.

Etter endt sykemeldingsperiode stilte A på jobb om morgenen mandag 6. mars 2006. Kort tid etter at A kom til arbeidsplassen, tok B henne til side og opplyste at hun var fritatt for arbeidsplikt og ikke fikk gjenoppta sitt arbeid. Både A og advokat Joachim Bang forklarte i retten at de på dette tidspunkt ikke var kjent med innholdet av eposten av 3. mars 2006.

Arbeidsgiver kan i utgangspunktet ikke uten samtykke fra arbeidstaker frata denne arbeidsplikten. Dersom det er grunn til å anta at arbeidstaker har gjort seg skyldig i forhold som kan medføre avskjed etter § 15-14, og virksomhetens behov tilsier det, kan imidlertid arbeidsgiver etter arbeidsmiljøloven § 15-13 pålegge arbeidstaker å fratre arbeidsforholdet mens saken undersøkes.

Etter lagmannsrettens oppfatning var det i mars 2006 grunn til å anta at A hadde gjort seg skyldig i forhold som kan medføre avskjed. A hadde en betrodd stilling med ansvar for sentrale regnskaps- og økonomioppgaver. Det forelå begrunnet mistanke om at hun uberettiget hadde sikret seg en ikke ubetydelig økonomisk fordel på virksomhetens bekostning. Som følge av advokat Joachim Bangs reisefravær, ble drøftelsesmøte først berammet til 20. mars 2006. Virksomheten hadde behov for nærmere avklaring av grunnlaget for hennes benektelse av at pliktbrudd forelå. Et slikt sannsynlig pliktbrudd skaper dertil usikkerhet med hensyn til om arbeidsgiver kan ha nødvendig tillit til hennes videre arbeidsutførelse. Virksomheten hadde ikke andre arbeidsoppgaver som hun kunne utføre. Omplassering innen økonomisektoren var vanskelig som følge av tillitssvikten. Etter lagmannsrettens oppfatning tilsier derfor virksomhetens behov at suspensjon var nødvendig.

Ytterligere oppsto etter hvert mistanke om at A hadde arbeidet betydelig mindre i 2005 enn det som fulgte av arbeidsavtalen. Avklaring av omfanget av hennes tilstedeværelse på arbeidsplassen krevde omfattende og tidkrevende undersøkelser. I denne forbindelse vises til at A ikke hadde benyttet stemplingsuret i 2005. Hun hadde, i motsetning til sin forgjenger i stillingen, heller ikke på annen måte registrert sin tilstedeværelse på jobben. Det var omfattende kontakt mellom partene angående disse spørsmålene ut over våren 2006.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at vilkårene for suspensjon var til stede i hele perioden fra og med mars 2006 og til suspensjonen ble opphevet 1. juni 2006.

Lagmannsretten finner at det var en feil at A ikke ble gitt formriktig suspensjon, og at spørsmålet ikke var drøftet på forhånd etter reglene i arbeidsmiljøloven § 15-13 fjerde ledd, jf §§ 15-1 og 15-4. Formriktig suspensjon ble først meddelt ved brev 8. mai 2006 fra advokat Nicolay Skarning.

For øvrig bemerkes at arbeidsgiver på bakgrunn av samtaler mellom partenes advokater ved utløpet av sykemeldingsperioden 3. mars 2006 hadde grunn til å tro at A aksepterte å være fritatt for arbeidsplikt. Det vises til vitneforklaringen fra advokat Hans Tore Hangland.

Under drøftelsesmøtet 20. mars 2006 hevdet B at det var grunn til å tro at A i 2005 ikke hadde vært tilstede på jobben i det omfang hun hadde plikt til etter arbeidsavtalen. Han hevdet at samlet uberettiget fravær utgjorde ca. 4 uker. Advokat Joachim Bang viste til at dette var en ny problemstilling og krevde at arbeidsgiver dokumenterte sin påstand.

Den skriftlige arbeidsavtalen inneholder verken angivelse av ukentlig arbeidstid eller plassering av arbeidstiden. Lagmannsretten finner det klart at A etter avtalen mellom partene hadde en ukentlig arbeidstid på 37,5 timer; i likhet med alle øvrige ansatte med unntak av daglig leder. Hun hadde ikke noen ledende stilling, selv om tittelen var kontorsjef. Hovedoppgavene var å føre regnskap, forestå utbetalinger og noe kundekontakt. A hadde ikke budsjett- eller resultatansvar. Hun hadde heller ikke andre typer lederfunksjoner av betydning. Det var bare én person som var direkte underordnet henne.

A hadde heller ikke en « særlig uavhengig stilling », jf arbeidsmiljøloven § 10-12 annet ledd. Arbeidsområdet og prioriteringen av arbeidsoppgavene var langt på vei fastlagt av arbeidsgiver. Lagmannsretten finner det klart at adgangen til å ta seg enkelte fridager var betinget av at hun hadde opparbeidet seg overtid, og at hun registrerte sin daglige arbeidstid, slik som sin forgjenger i stillingen. Lagmannsretten finner det likevel sannsynlig at B hadde akseptert at hun fra januar 2005 ikke brukte stemplingsuret i verkstedet.

A har gjort gjeldende at undersøkelsene med sikte på å avklare påstandene om fravær var svært belastende. Dette gjelder for det første IBAS-rapporten, og arbeidsgivers bruk av denne.

Etter drøftelsesmøtet 20. mars 2006 engasjerte B datasikringsselskapet IBAS. Oppdraget var å avklare til hvilke tider PCen til A hadde vært logget på og av i 2005. Formålet var å få materiale til å avklare hvilke dager hun hadde vært på jobb, og hvor lenge hun hadde arbeidet den enkelte dag. IBAS laget en speilkopi av innholdet i harddisken på PCen. Analysen ble begrenset til tidsstempling i forbindelse med lagring mv. i filsystemet. Formålet med lagringen av tidsregistreringer i Windowsfiler er ikke å gi mulighet til kontroll av tilstedeværelse.

IBAS undersøkte ikke innholdet av E-poster, internettlogger og dokumenter. B understreket at undersøkelsene måtte skje innenfor rammen av det som er tillatt etter personopplysningsloven.

IBAS utarbeidet oversiktliste over tidsregistreringer på PCen som var tilgjengelige i filsystemet. På grunnlag av dette laget arbeidsgiver en oversikt over hvilke arbeidsdager As datamaskin ikke var registrert i bruk. Ytterligere ble det laget oppstillinger over hvilke dager man mente at arbeidstiden maksimalt hadde vært fem timer, og dager arbeidstiden hadde vart ut over 7,5 timer. På grunnlag av disse oppstillingene la arbeidsgiver til grunn at A hadde vært fraværende mange dager; særlig i første halvår. Som en foreløpig konklusjon ble det hevdet at hun hadde hatt samlet fravær tilsvarende 76 dager i 2005. Lagmannsretten forstår det slik at tallet omfattet de 14 dagene med feriefravær som A ikke hadde trukket lønn for ved utløpet av 2005.

Rapporten ble oversendt til advokat Bang 29. mars 2006. Det var deretter korrespondanse mellom advokatene angående påstandene om fravær mv. Begge parter brukte i de følgende ukene betydelig tid på å innhente, systematisere og utveksle synspunkter på den informasjonen som etter hvert forelå angående hennes tilstedeværelse på arbeidsplassen.

A bestred resultatene av IBAS-undersøkelsen og fremhevet at påstanden om fravær i de tre første månedene i 2005 var uforenlig med at hun i denne perioden også hadde utarbeidet årsregnskap mv. Hun fremla oversikter over passeringer av bomstasjon for Oslofjordtunnelen og bomringen i Oslo for å dokumentere at hun hadde reist til jobben også på dager hvor PCen hennes ifølge IBAS-rapporten ikke skulle ha vært benyttet. Etter hvert påviste hun også at hun hadde sendt telefaks og foretatt banktransaksjoner på tider hun i følge arbeidsgiver hadde vært fraværende fra jobben.

B reduserte senere sin påstand om fravær noe, men hevdet samtidig at registrerte bompasseringer ikke behøvde å bety at A hadde reist til jobben. Han påsto videre at andre kunne ha sendt telefaksen for henne, at tidsregistrering på bankutskrifter kunne være utslag av feil på bankens tidsregistreringssystem, at en faks kunne ha vært underskrevet av A i ettertid mv.

Spørsmålet blir om regler om personvern ble overtrådt ved utarbeidelsen og den senere bruken av IBAS-rapporten. Det dreier seg om behandling av opplysninger som var lagret i den PCen som A hadde til sin disposisjon på arbeidsplassen. Undersøkelsen innebar sammenstilling av opplysninger som kan knyttes til en enkeltperson, jf personopplysningsloven § 2 nr. 1.

Etter arbeidsmiljøloven § 9-1 første ledd må kontrolltiltak overfor arbeidstaker ha saklig grunn i virksomhetens forhold. Tiltaket må ikke innebære en uforholdsmessig belastning overfor arbeidstaker.

Formålet med IBAS-undersøkelsen var kontroll av om A hadde overholdt arbeidstiden. Arbeidsgiver hadde konkret, begrunnet mistanke om at det var utbetalt ikke ubetydelige beløp i lønn for tid arbeidstaker ikke hadde vært til stede.

A utførte det alt vesentlige av sine arbeidsoppgaver ved bruk av datamaskin. Gjennomgang av datalogger med sikte på å avklare tidspunkt for av- og pålogging vil etter omstendighetene kunne gi opplysninger av verdi for å avklare tilstedeværelse på arbeidsplassen. Dette forutsetter at logginformasjonen blir sammenholdt med andre opplysninger. Kravet om tilstrekkelig saklig grunn anses etter dette oppfylt.

Analysen som IBAS foretok, ble begrenset til tidsregistreringer i filsystemet. Det nærmere innhold av filene, samt av eposter, internettlogger mv, ble ikke gjennomgått. En slik gjennomgang av av- og pålogging vil normalt ikke avdekke sensitive personopplysninger. Belastningen for arbeidstaker er i utgangspunktet relativt begrenset. A hadde unnlatt å stemple eller på annen måte å registrere sin tilstedeværelse på arbeidsplassen. Det har ikke vært vist til alternative måter å kontrollere hennes tilstedeværelse i ettertid. Arbeidsgivers kontrollbehov i den aktuelle situasjonen sammenholdt med hensynet til arbeidstakers personvern, tilsier etter lagmannsrettens oppfatning at kontrolltiltaket i utgangspunktet ikke innebar noen uforholdsmessig belastning for arbeidstaker. Lagmannsretten er, under noe tvil, kommet til at arbeidsmiljøloven § 9-1 første ledd i utgangspunktet ikke anses overtrådt.

Etter arbeidsmiljøloven § 9-1 annet ledd gjelder også reglene i personopplysningsloven for arbeidsgivers behandling av opplysninger om arbeidstaker i forbindelse med kontrolltiltak. Behandlingen av den aktuelle logginformasjonen knyttet til As brukeridentiteter skjedde uten hennes samtykke.

Etter personopplysningsloven § 8 bokstav f kan opplysninger om arbeidstaker behandles dersom det er nødvendig for at den behandlingsansvarlige kan ivareta en berettiget interesse og hensynet til den registrertes personvern ikke overstiger denne interessen. Vurderingen av adgangen til å gjennomføre kontrolltiltaket etter arbeidsmiljøloven § 9-1, og behandlingen av opplysningene etter personopplysningsloven § 8 bokstav f, vil ofte langt på vei bli sammenfallende, jf Ot.prp.nr.49 (2005-2005) s. 146. Når det gjelder utgangspunktet for vurderingen, vises derfor til lagmannsrettens bemerkninger angående avveiningen etter arbeidsmiljøloven § 9-1 ovenfor.

Ved vurderingen av bruken av opplysningene, må det ses hen til at tidsregistreringene i IBAS-rapporten alene ikke var egnet til å trekke konklusjoner om når A hadde vært på jobb i 2005. Ikke alle hennes arbeidsoppgaver var knyttet til bruk av PC. Det er videre betydelige svakheter ved den metoden som IBAS benyttet. Filsystemet i Windows er ikke innrettet på å registrere alle endringer som har vært foretatt i et dokument. Ofte kan man bare finne frem til når dokumentet opprinnelig ble opprettet og sist lagret. Det ville ha gitt mer korrekt resultat dersom « eventloggen » på PCen hadde vært sjekket, men også dette gir begrenset oversikt over bruken. Normalinnstillingen fører til at lagrede opplysninger om av- og pålogging blir overskrevet etter noen tid som følge av begrenset kapasitet. Dertil kommer at registreringer i regnskapssystemet til B AS skjedde direkte på en server. Arbeid med regnskapet ble dermed ikke registrert i loggen på PCen til A.

Etter lagmannsrettens oppfatning tok arbeidsgiver ikke høyde for disse begrensningene i IBAS-rapporten da materialet ble brukt som grunnlag for å underbygge påstandene om omfanget av uberettiget fravær. Behandlingen av logginformasjonen anses etter en samlet vurdering å ha skjedd i strid med vilkårene i personopplysningsloven § 8. Det var unødvendig belastende for A å måtte forsvare seg mot disse overdrevne påstandene om uberettiget fravær. Dette ble forsterket gjennom bruken av opplysninger fra spørreundersøkelsen som ble sendt til en del ansatte. Lagmannsretten vil nedenfor komme tilbake til rettsvirkningene av dette.

A har også gjort gjeldende at det uansett var en feil at spørsmålet om gjennomgangen av tidsregistreringer i Windowsfiler på hennes PC ikke var drøftet i henhold til arbeidsmiljøloven § 9-2. Lagmannsretten viser til at bestemmelsen knytter seg til systemer for kontroll og derfor ikke kommer til anvendelse når det gjelder behandlingen av foreliggende materiale i et konkret tilfelle, jf Ot.prp.nr.49 (2005-2005) s. 934.

Etter at A hadde hatt anledning til å gjennomgå IBAS-rapporten sammen med sine rådgivere, ble det klart for arbeidsgiver at det fortsatt forelå usikkerhet angående hennes tilstedeværelse på arbeidet i 2005. Arbeidsgiver sendte på denne bakgrunn ved epost 16. mai 2006 en spørreundersøkelse til en rekke ansatte i virksomheten med følgende hovedinnhold:

Som du kjenner til så er A suspendert fra bedriften B Billakkering AS. Dette ble gjort for å stadfeste diverse fakta vedrørende hennes arbeidssituasjon ved bedriften.

Bedriften ønsker at du som medkollega kan komme med en objektiv uttalelse om hennes tilstedeværelse for arbeidsåret 2005. Det er viktig å presisere at det er dine egne observasjoner som må komme til grunn for uttalelsen, og du kan trekke frem positive eller negative ting. Ta med alt du mener er relevant. Uttalelsen skal danne grunnlag for at bedriften skal få best mulig korrekt bilde av As tilstedeværelse og arbeid ved bedriften i 2004/2005.

A har ytterligere gjort gjeldende at hun arbeidsgiver fremsatte belastende beskyldninger, og at formålet med dette var å få henne til å si opp sin stilling.Etter lagmannsrettens oppfatning vil det hefte usikkerhet med informasjonsverdien ved opplysninger fremkommet som svar på en slik spørreundersøkelse. Fremgangsmåten er dertil belastende for A, selv om flere sider ved konflikten på dette tidspunkt var kjent for øvrige arbeidstakere.

Lagmannsretten finner det klart at arbeidsgiver kom med flere kritikkverdige utspill og uttalelser. Dette gjelder blant annet enkelte uttalelser fra B etter at arbeidstaker hadde konfrontert ham med registrerte tidspunkter for regnskapsføring, kontakt med bank og oversikt over bompasseringer. Dertil kommer hans presentasjon av mulig erstatningskrav mv.

Spørsmålet om ansvarsgrunnlag foreligger må avgjøres med grunnlag i en helhetsvurdering. Utgangspunktet for konflikten var et alvorlig tillitsbrudd fra en arbeidstaker i en sentral regnskaps- og økonomisfunksjon. As opplevelse av belastninger har ikke minst sammenheng med at hun ikke ville innse sitt ansvar i denne forbindelse, og at arbeidsgiver hadde et berettiget behov for å avklare bakgrunnen for manglende trekk i lønn ved feriefravær samt det eventuelle omfanget av uregistrert, uberettiget fravær.

Arbeidsgiver opptrådte, som nevnt ovenfor, kritikkverdig ved flere anledninger. Arbeidsgivers påstander om omfanget av uberettiget fravær var feil. De kritikkverdige uttalelsene fremkom imidlertid i forbindelse med arbeidet med å avklare arten og omfanget av eventuelle tillitsbrudd som A hadde gjort seg skyldig i. Hennes advokat krevde dokumentasjon. Arbeidsgiver ga dem fortløpende anledning til å uttale seg om materialet som ble utarbeidet. De kritikkverdige uttalelsene ble for øvrig for en stor del fremsatt skriftlig eller i møter der As advokat var til stede.

Arbeidsgiver valgte til slutt å la A komme tilbake i stillingen. De endringer i arbeidsoppgaver som var fastlagt i denne forbindelse, lå etter lagmannsrettens oppfatning innenfor rammen av stillingen.

Lagmannsretten finner etter dette at arbeidsgivers opptreden i perioden ikke har karakter av trakassering eller annen utilbørlig atferd. Ansvarsgrunnlag etter skadeserstatningsloven § 2-1 anses etter dette ikke å foreligge. Vilkårene for oppreisning eller erstatning med grunnlag i heving av arbeidsavtalen er heller ikke til stede.

Spørsmålet blir etter dette om A har rett til erstatning eller oppreisning etter reglene i personopplysningsloven § 49. Etter § 49 første ledd skal den behandlingsansvarlige erstatte skade som er oppstått som følge av at personopplysninger er behandlet i strid med personopplysningsloven, med mindre det godtgjøres at skaden ikke skyldes feil eller forsømmelse fra den behandlingsansvarliges side.

Lagmannsretten finner at arbeidsgiver er å bebreide for bruken av logginformasjonen, og at det på grunnlag av denne ble hevdet at A hadde vært fraværende ca. 30 prosent av arbeidstiden i 2005. Dette skjedde på tross av klare svakheter ved materialet, og at det forelå opplysninger om tidspunktet for regnskapsføringer mv som tilsa at logginformasjonen ikke var egnet til å gi noe helhetlig bilde av As tilstedeværelse på jobb. Som angitt ovenfor innebar denne bruken av opplysningene en belastning for henne.

Lagmannsretten finner at det ikke er sannsynlig at A ble påført økonomisk tap som følge av dette. Det vises for øvrig til at hun var sykmeldt i en måned kort tid etter at manglende lønnstrekk ble tatt opp med henne for første gang i slutten av januar 2006. IBAS-rapporten forelå først to måneder senere.

Etter personopplysningsloven § 49 tredje ledd siste punktum kan den behandlingsansvarlige pålegges å betale slik erstatning for skade av ikkeøkonomisk art (oppreisning) som finnes rimelig. B Billakkering AS er å anse som den behandlingsansvarlige selv om selve rapporten ble utarbeidet av firmaet IBAS. Ved anvendelsen av regelen er det grunn til å se hen til at det ofte vil være vanskelig for skadelidte å påvise noe økonomisk tap ved brudd på personopplysningsloven. Lagmannsretten er etter en vurdering av feilens karakter og sannsynlige virkninger for skadelidte kommet til at det skjønnsmessig bør fastsettes en oppreisning på kr 5.000. Det er ved vurderingen sett hen til de belastninger som er beskrevet ovenfor.

Saken må etter dette anses dels vunnet og dels tapt, jf tvistemålsloven § 180 annet ledd, jf § 174. Lagmannsretten finner at hver av partene bør bære sine egne saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven § 174 første ledd; ide t det ikke anses grunn til å gjøre unntak. Det vises blant annet til at A ble tilbudt en ikke ubetydelig kompensasjon ved forlikstilbud fremsatt av B Billakkering AS høsten 2006. Dette tilbudet omfattet imidlertid ikke oppreisning. På bakgrunn av det resultatet lagmannsretten er kommet frem til, tilkjennes heller ikke saksomkostninger for tingretten, jf tvistemålsloven § 174 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

  1.  B Billakkering AS betaler 5.000 – femtusen – kroner i oppreisning til A innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom. I tillegg kommer forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer. For øvrig frifinnes B Billakkering AS.
  2.  Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for tingrett eller lagmannsrett.