Også bøllete barn har krav på personvern!

Av: Line Coll, advokat

Mange foreldre opplever digital barneoppdragelse som en stor utfordring. Det er foreldre og familien, sammen med skolen, som i utgangspunktet er ansvarlige for dette. Men hvem skal egentlig ta ansvaret for den parallelle, og minst like viktige, digitale foreldreoppdragelsen? Hvis svaret er at det er lovgiver som må ta dette ansvaret i dagens samfunn, så står man overfor et område med et stort behov for regulering.

Innledning

Barns personvern utfordres fra mange hold i dagens informasjons- og formidlingssamfunn. Informasjonsformidlingen og -forventningen er omfattende og både foreldre, øvrig familie, skoler, barnehager og fritidsaktiviteter er med på å skape en situasjon hvor barns personvern daglig blir satt på prøve.

I dette innlegget tar jeg opp foreldres holdning til og ansvar for egne barns personvern. Jeg vil fokusere på to tendenser som medfører at foreldre daglig utfordrer egne barns personvern: Offentliggjøring av informasjon om egne barn og overvåkning av egne barn.

Foreldrestyrt ”markedsføring” av egne barn

Offentliggjøring av informasjon om egne barn gjennom kanaler som Facebook, Twitter, Instagram eller blogger skjer i et enormt omfang. Foreldre publiserer både bilder og tekst som beskriver barna, familiesituasjoner eller stressende hverdager. Ethvert nyfødt barn havner i en rettsløs situasjon ved at det legges ut bilder, har Meyer i slettmeg.no uttalt til media. Ikke alle beskrivelsene er like hyggelige og i enkelte tilfeller kan det nærme seg sjikanering av egne barn på nettet.

Gitt at moren til ”lille satan” har en normal Facebook profil uten spesielle personverninnstillinger, så er denne beskrivelsen søkbar for 900 millioner brukere, i følge slettmeg.no. Andre foreldre igjen tegner et idyllisk bilde av egne barn og familie, og offentliggjør glansede Instagrambilder av sine håpefulle. Sol, sommer og eksotiske ferier med lettkledde barn som bader og leker i solen er en annen utfordring. Bilder som er tatt i helt private situasjoner offentliggjøres for et stort antall venner og venners venner, alternativt for alle som leser en blogg eller søker etter en bestemt type bilder. Hvem som ser bildene og hvordan de brukes videre har ikke foreldrene noen oversikt eller kontroll over.

Foreldres manglende kontroll og oversikt over informasjonen om egne barn som offentliggjøres blir ekstra utfordrende i dagens samfunn hvor både fotballtrenere, bekjente, barnas venner og besteforeldre og eks-bonus-foreldre også kan finne på å legge ut bilder og tekst knyttet til barna.

Barna selv har ingen mulighet til å beskytte seg mot det som skrives om dem på nettet eller de bildene som mor stolt legger ut på bloggen sin. Slik nettet fungerer i dag, vil barna om 15-20 år kunne lese hva mor eller far la ut om deres oppvekst, oppførsel og utvikling. Det er ikke alle slike beskrivelser eller bilder det vil være like fint å se igjen om 20 år, for den som står på terskelen til voksenlivet. Det kan skape vonde eller ubehagelige følelser å se bilder eller beskrivelser fra barndommen som er publisert i en kontekst som man i ettertid ikke kjenner igjen eller har vært informert om.

Hvordan skal man sikre barna det personvernet de har krav på, også i forhold til egne foreldre, uten å oppstille regler som innebærer et for stort inngrep i foreldrenes personvern, foreldreansvar og frie handlingsrom?

Foreldres overvåkning av egne barn

En annen utfordring i forhold til barns personvern er at foreldre har mulighet til og føler seg berettiget til å overvåke egne barn på ulike måter. Man har de siste årene sett en økende industri for programvare og systemer som muliggjør kontroll og overvåkning av barn. Det dreier seg om både fysisk overvåkning, i form av teknologi som gjør det mulig å spore hvor barna fysisk befinner seg til enhver tid og teknologisk overvåkning, hvor foreldrene får mulighet til å overvåke det barna gjør på internett. Og gjennom et økt tilbud av teknologi som muliggjør overvåkning så oppstår det et også konstruert behov, basert på tanken om at man ikke er god nok forelder hvis man ikke passer på barna sine når man faktisk har mulighet til det.

Såkalte ”barnemobiler” har blitt vanlige på markedet i USA og Australia. Telefonene er myntet på mindre barn og kjøpes inn av foreldre. Mobilene kan skreddersys etter foreldrenes kontrollbehov. Man trenger imidlertid ikke kjøpe barnemobiler for å ha kontroll og oversikt. Dagens smarttelefoner, som særlig unge får lett tilgang til, åpner opp for et vell av muligheter. Telefonenes GPS-teknologi gjør at de kan benyttes til presis peiling og overvåkning av barna. Hvis et barn forlater skolegården eller hjemmet, vil mor eller far kunne få beskjed om dette. Foreldrene leser tekstmeldinger og følger barnas aktiviteter på Facebook og andre sosiale medier. De sjekker aktivitetslogger på PC og telefon og følger med på nedlastninger og kontoer, og installerer filtre og programvare for foreldrekontroll. Også i Norge har det blitt lansert en mobiltjeneste som lar foreldre kontrollere hvem barna ringer til og forteller hvor barna til enhver tid befinner seg.

Foreldres begrunnelse for å overvåke barna er legitim nok: De ønsker å beskytte barna mot å komme i kontakt med farlige mennesker eller informasjon som kan være skadelig. Hvordan skal man argumentere mot ønsket om å beskytte barn mot overgrep og farer?

Juridisk tomrom?

Barn har i utgangspunktet de samme rettigheter til personvern som voksne har. Men siden de er nettopp barn så vil foreldrene i mange tilfeller måtte ivareta barnets rettigheter inntil barnet selv er modent nok til å ta egne beslutninger. Som jeg har beskrevet her i dette innlegget, så er det dessverre mange foreldre som svikter på dette området; både offentliggjøring av bilder av egne barn og overvåkning av barna kan innebære en krenkelse av barnets personvern.

FNs barnekonvensjon artikkel 16 bestemmer at ingen barn skal utsettes for ulovlig innblanding i sitt privatliv, og at barnet har rett til lovens beskyttelse mot slik ulovlig innblanding. Dagens gjeldende personopplysningslov har ikke direkte noen bestemmelser som begrenser slike handlinger og tiltak fra foreldre som er beskrevet her. I følge Datatilsynets blir dette, per i dag, et etisk spørsmål – ikke et rettslig spørsmål. Dermed svikter også norsk lov barna i disse situasjonene. Personvernkommisjonen pekte i sin rapport# på en rekke svakheter i forhold til barns personvern. Kommisjonen pekte også på at det er uheldig for barn og unge å vokse opp med at overvåking er et akseptabelt virkemiddel. Kommisjonen peker på at man risikerer at våre barn og unge mister perspektiver som vil være viktig for samfunnet når barnet blir voksent og skal ta del i vårt demokratiske samfunn.

Lovgiver bør sikre at barns personvern blir gitt en sterk og tydelig sikring i lov. Barns rettigheter må tydeliggjøres rettslig; også barnas rettigheter i forhold til egne foreldre. Det er tilsynelatende et behov for å balansere Barnekonvensjonens artikkel 16, som gir barn og unge en selvstendig rett til privatliv, og konvensjonens artikkel 18 som oppstiller et ansvar for foreldre å ivareta barnets behov for sikkerhet og trygghet. I dagens samfunn kan det ikke være tvil om at involvering fra foreldre er nødvendig. Utfordringen for foreldre ligger imidlertid i å involvere seg, uten og innvadere og krenke.

EU-kommisjonen la den 25. januar 2012 frem et forslag til ny personvernlovgivning. Dette er på høy tid. Den gjeldende personvernlovgivningen i EU og EØS baserer seg på et direktiv fra 1995, og teknologien har for lengst gått fra denne lovgivningen. Forslaget fra EU innebærer klarere og strengere regler for personvern, og vil styrke den enkeltes rettigheter. Her må også barns rettigheter befestes.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *